På 1400- og 1500-tallet vokste det frem et russisk keiserrike. Det russiske riket ble utvidet østover helt til det nordlige Stillehavet på samme tid som flere vest-europeiske riker underla seg landområder i Nord-Amerika. I det russiske riket ble keiseren, tsaren, avhengig av støtte fra de store godseierne. Godseierne ville ha størst mulig rett til å styre godsene sine uten innblanding, og de russiske bøndene ble ufrie, nærmest slavebundet til godsherrene. Tsaren skulle styre utenrikspolitikken og fikk dermed også impulser utenfra, men Russland var et svært lukket rike sammenliknet med kongerikene i Europa.
Tsaren og det tredje Roma
Et russisk rike hadde i høymiddelalderen sentrum i byen Kiev. Men i årene 1237-1240 ble dette riket erobret av mongolene. Det russiske området ble deretter styrt som mindre fyrstedømmer, som alle var underlagt det mongolske riket Den gylne horde. På slutten av 1400-tallet ble fyrstedømmet Moskva sentrum for en frigjøring fra mongolsk overherredømme. Fyrsten i Moskva nektet å betale skatt til den mongolske khanen og underla seg stadig større deler av det sentrale Russland. I 1478 ble handelsbyen Novgorod underlagt russisk styre, og dermed mistet hansaen makten i en av de viktigste byene for nord-europeisk fjernhandel.
Fyrsten i Moskva så på seg selv som en hersker over alle russere, men også over andre folkeslag i de områdene som russerne underla seg. Han mente at han hersket over et rike som kunne sammenliknes med Romerriket. Derfor begynte han å bruke den latinske keisertittelen caesar, som på russisk ble til czar eller tsar. Og siden det østromerske riket var blitt erobret i 1453, hevdet den russiske tsaren at det var han som førte arven fra Romerriket videre.
For den russiske kirken, som hadde hørt til den ortodokse kirken før den osmanske erobringen, var tsaren den nye lederen. Kirken hevdet at tsaren var utpekt av Gud til å styre. Det ble også hevdet at Moskva var det tredje Roma, fordi Konstantinopel, som var blitt kalt det andre Roma, nå var tapt for de kristne.
Bønder og godseiere
Tsarens fremgangsmåte for å holde på de områdene han erobret eller underla seg på andre måter, var å gjøre alle de russiske bøndene som ville slå seg ned i de nye områdene, til frie menn. Det vil si at de ikke skulle ha noen jordeier over seg. Slike bønder ble kalt kosakker. De forsvarte tsarens rike fordi de på den måten forsvarte sin egen frihet. Flere og flere ville bli kosakker og søkte landområder sørover mot Svartehavet og østover mot Sibir.
Tsarens sterkt økende makt møtte motstand blant de russiske adelige, de såkalte bojarene. De mente at tsaren skulle innkalle dem til rådsmøter og høre deres mening i alle viktige saker for riket. Dessuten var de sterkt imot frie bønder og hevdet at bøndene skulle tilhøre jorden til de adelige godseierne. Denne maktkampen tilspisset seg ved midten av 1500-tallet, under styret til Ivan 4. Han tålte ikke at noen sa ham imot, verken prester eller bojarer, men terroriserte dem med tortur og drap. For dette ble han kalt Ivan den Grusomme.
Etter at Ivan 4.s sønn døde i 1598, brøt det ut opprør både blant bojarene og bøndene. Først i 1613 ble det utpekt en ny tsar. Han lovte at bojarene skulle ha herredømme over bøndene. Bøndene skulle med andre ord ikke lenger være frie, men være underlagt adelige godsherrer. De adelige på sin side støttet utbyggingen av tsarens sentralstyre.
Samarbeidet mellom tsaren og bojarene førte til at alle bøndene ble hard skattlagt. I 1640 var bøndenes skatteplikt hundre ganger større enn da Ivan 4. kom til makten. I 1667 brøt det ut opprør under ledelse av kosakken Stenka Rasin. Han hevdet at alle bønder skulle ha rett til sin egen jord. Stenka Rasins bondehær underla seg store deler av området fra Det kaspiske hav og nordover langs elven Volga. Men i 1671 ble opprøret knust av hæren til tsaren, og sammen med Stenka Rasin ble minst 100 000 bønder henrettet.
Russisk ekspansjon i det nordøstlige Asia
Frem til 1650 hadde det russiske riket underlagt seg hele det enorme området i det nordlige Asia, fra Ural-fjellene til Stillehavet. Området var tynt befolket, og de som holdt til der, levde av jakt, fangst, fiske og reindrift. Det var over et tjuetalls folkegrupper i området, med ulike språk og ulike kulturer og religioner. Den russiske ekspansjonen østover fikk store konsekvenser for alle disse folkene og har mange likhetstrekk med den erobringen og koloniseringen som foregikk i Amerika om lag på samme tid.
Erobringen var i stor grad ekspedisjoner som foregikk langt unna de sentrale myndighetene og deres kontroll. Å reise østover ble en utvei for russiske eventyrere som ville jakte på rask rikdom, men det ble også en mulighet for bønder som ville slippe unna ufrihet. Øst for Ural-fjellene skulle alle bønder være frie. Det førte til en sterk innvandring av russiske bønder som kom østover. For den opprinnelige befolkningen førte innvandringen til at det tradisjonelle livsgrunnlaget deres kom i fare.
Mongolske herskere hadde tidligere krevd pelsverk som skatt fra folkene i det nordlige Asia. Denne skikken førte de nye russiske herskerne videre, ikke minst fordi pelsverk var en verdifull vare som russerne fikk gode priser for når de handlet med europeiske handelsmenn. Motstand mot skattebetaling ble det slått hardt ned på. Russisk krigføring var brutal og førte til sterk tilbakegang for den opprinnelige befolkningen. I tillegg førte erobringen, på samme måte som i Amerika, til at europeiske sykdommer nådde frem til steder der de var ukjente fra før. Epidemier førte til at den opprinnelige befolkningen ble redusert til det halve.
Forsøkene på å omvende den opprinnelige befolkningen til kristendommen var lite vellykket. Dessuten var det slik at kristne ikke skulle betale pelsverk i skatt – en regel som liknet den som eksisterte i rikene til muslimske herskere, der alle som ikke tilhørte islam, måtte betale en egen skatt. De russiske myndighetene var derfor mindre opptatt av å kristne de mange folkeslagene i det nordøstlige Asia, det som russerne etter hvert kalte Sibir. For tsaren var Sibir et kaldt og øde land langt borte, som han kunne sende både kriminelle og politiske motstandere til. Forvisningene til Sibir begynte under Ivan den grusomme. Sibir ble etter hvert et sted som myndighetene kunne sende alle slags brysomme personer til, og være sikre på at de knapt noen gang kom tilbake.
Det russiske riket mellom vest og øst
Fremveksten av det russiske riket skjedde på samme tid som det store oppsvinget i europeisk handel med resten av verden. Engelske og nederlandske sjøfolk utforsket nordøstkysten av Amerika for å finne en nordlig seilingsrute til Asia, og de seilte også nordover langs norskekysten og østover i Barentshavet. Barentshavet har navn etter en av disse nederlandske oppdagerne. Innerst i Kvitsjøen ble havnebyen Arkhangelsk grunnlagt i 1583, og her kjøpte europeiske kjøpmenn opp store mengder pelsverk, lærvarer og korn. Slik sett var den europeiske etterspørselen etter pelsverk en viktig årsak til at det russiske riket ble utvidet i det nordlige Asia. Den samme etterspørselen var også en del av bakgrunnen for den europeiske bosetningen i Nord-Amerika.
Det russiske riket hadde dessuten direkte handelsforbindelser med Asia. Ved utløpet av Volga, i den nordlige enden av det kaspiske hav, lå byen Astrakhan, og hit kom asiatiske kjøpmenn, særlig fra India, for å selge asiatiske varer. Indiske kjøpmenn drev også handel i Moskva og hadde planer om å etablere en handelsrute videre til Baltikum og Vest-Europa.
Det russiske riket ble med andre ord et møtepunkt for impulser både fra Europa og Asia. Det var et eneveldig rike, der tsarens vilje ikke kunne motsies uten at det ble regnet som et opprør. På samme måte som europeiske fyrster var også tsaren kristen, men i riket hans var det svært mange som var muslimer eller buddhister. Riket var et jordbruksland der bøndenes arbeid var grunnlaget for velstanden blant godseierne og ved tsarens hoff.
Handelen med utlandet var viktig for at godseierne skulle få tak i utenlandske luksusvarer. På den andre siden var de skeptiske til at kjøpmenn fritt skulle reise rundt og påvirke bondebefolkningen. Utenlandske handelsfolk ble derfor ofte samlet i egne bykvarter, for eksempel i “tyskerbyen” i Moskva, der tusenvis at europeiske kjøpmenn holdt til på slutten av 1600-tallet. En lov fra 1649 satte forbud mot at håndverkere og handelsfolk kunne flytte som de ville i riket, og loven satte påbud om at barna deres skulle læres opp i det samme yrket som foreldrene.
Alle tiltak som skulle hindre at håndverkere og handelsmenn flyttet eller fritt drev sin næring, skulle også hindre impulser både fra Europa og Asia i å spre seg. Det russiske samfunnet ble derfor preget av svært lav mobilitet, det vil si at svært få skiftet yrke eller gikk over fra en sosial gruppe til en annen. Også den kulturelle utviklingen ble påvirket – den russiske kulturen ble preget av en sterk tradisjonalisme eller motvilje mot alt som var nytt.
Peter den store
Peter 1. (tsar 1682-1725) gjennomførte et stort moderniseringsprogram for det russiske samfunnet. Målet hans var at det russiske riket skulle hevde seg mellom de europeiske rikene. Tsarens reformer førte til at riket knyttet seg sterkere til Europa og europeisk kultur. Grunnene var for det første at det russiske kjerneområdet omrking Moskva alltid hadde vært nærmere Europa enn Asia. Dessuten var det russiske riket skapt delvis som en løsrivelse fra et asiatisk-mongolsk overherredømme. Men den viktigste grunnen var kanskje at russerne regnet seg som kristne.
Peter 1. studerte selv de europeiske samfunnene gjennom egne reiser. Han var opptatt av styreformer, av kunst og litteratur, av næringslivet i Europa, men først og fremst av europeiske våpen og våpenproduksjon. En sterk militær oppbygging skjedde under en lang krigsperiode fra 1700 til 1722. For tsaren hadde krigen i hovedsak som mål å erobre de svenske delene av Baltikum og å få adgang til Europa gjennom havner innerst i Østersjøen. Den lange krigen var seierrik for Russland og tsaren. Etter krigen hadde tsaren den største og mest moderne hæren i hele Europa. Dessuten hadde han satt i gang oppbyggingen av en russisk marine, som etter hvert fikk baser i Østersjøen.
Peter 1.s modernisering og europeisering av det russiske riket møtte sterk motstand. Motstanden sprang i hovedsak ut av at det russiske samfunnet var et bondesamfunn med rike godseiere og ufrie og fattige bønder. Godseierne ønsket ikke å forandre denne tilstanden. Dessuten hadde riket få og små byer. Utdanning fantes nesten ikke, utenom den presteutdanningen som ble gitt i de ortodokse klostrene. Derfor gikk en av reformene ut på at adelige skulle tvinges til å skaffe seg utdanning, særlig i matematikk, geometri og naturvitenskap. Slik kunnskap var nyttig i krig, men også når det skulle bygges nye veier, byer og kanaler.
Det største byggeprosjektet som Peter 1. satte i verk, var en ny hovedstad som ble reist innerst i Østersjøen. Den nye byen fikk navnet St. Petersburg. Tsaren fikk bygd en by som kunne måle seg med de fineste byene i hele Europa. Han engasjerte arkitekter og kunstnere fra hele Europa, slik at den nye hovedstaden skulle se ut som en rik og moderne europeisk by. Arbeidsfolk hentet han derimot blant de ufrie bøndene på den russiske landsbygden. Så mange som 10 000 bønder skal ha mistet livet som byggearbeidere i St. Petersburg. Enkelte hevdet at tsaren hadde bygd byen på menneskebein.