Den europeiske handelen med Amerika, Afrika og Asia fikk på 1700-tallet mer og mer å si både for europeerne og for folk i andre verdensdeler. Særlig handelen med slaver fra Afrika viser hvordan den europeiske handelen var organisert, og hvorfor den fikk så store følger for samfunnene i Amerika og Afrika. Handelen var så viktig at de europeiske statene støttet sine egne handelsmenn overalt, og i Asia ble det vanlig med store europeiske handelskompanier. Men hvorfor førte utenrikshandelen til krig mellom europeiske stater?
Slavehandel og trekanthandel
Slavehandel var en gammel del av handelen både i Europa, Asia og Afrika. Slavehandelen over Atlanterhavet hadde begynt samtidig med den første koloniseringen i Amerika. Slik plantasjedriften ble organisert i de spanske koloniene, på de vestindiske øyene og senere i de sørlige delene av Nord-Amerika, ble denne næringen helt avhengig av afrikanske slaver som arbeidskraft. Kan hende var det hele 10-11 millioner slaver som ble fraktet over Atlanteren før denne handelen tok slutt på 1800-tallet.
Slavene ble kjøpt fra afrikanske slavehandlere på vestkysten av Afrika. Europeiske handelsfolk og skipsredere sendte skip fra Europa lastet med våpen og alkoholholdige drikkevarer. Slike varer var det stor etterspørsel etter i Afrika. I Afrika solgte europeerne lasten og kjøpte slaver som ble ført til Amerika. Der ble slavene solgt, og handelsskipene tok så om bord sukker, bomull og andre varer fra koloniene, som deretter ble ført til Europa.
Denne handelen ble kalt trekanthandel og fantes i mange varianter. Når et skip kom tilbake til Europa, hadde det skiftet last tre ganger: først våpen og brennevin, så slaver og til sist kolonivarer. Hver gang skipet skiftet last, fikk handelsfolkene og skipsrederne god fortjeneste. Slavehandelen var ikke bare viktig fordi den skaffet arbeidskraft til Amerika, men også fordi handelen mellom Europa og Amerika ble mer lønnsom på denne måten.
Det var portugiserne som først begynte å kjøpe opp afrikanske slaver og eksportere dem videre fra handelsstasjonene sine på afrikakysten. Men etter hvert kom handelsfolk fra mange europeiske stater med. Liverpool, Bristol og London ble viktige sentere for organiseringen av slavehandelen, men også franske byer som Nantes og Bordeaux opplevde velstand basert på handel med slaver. Danske og norske skip var aktivt med i slavehandelen.
De fleste slavene ble satt i arbeid på sukkerrørplantasjene på de vestindiske øyene, eller i de søramerikanske gruvene. Færre ble sendt til Nord-Amerika for å arbeide på tobakk- og risplantasjene i Virginia og Carolina. Fra slutten av 1700-tallet ble også bomullsdyrkingen viktig. De sørligste statene i USA fikk store bomullsplantasjer som var basert på slavearbeidskraft.
Merkantilisme
Den vanlige oppfatningen av handelen i Europa på 1600- og 1700-tallet var at alle som ville utvide sin handel, måtte gjøre det ved å erobre handel fra andre. Både konger og handelsmenn så det slik at handel var noe som måtte erobres, som om også handelen var et landområde. De europeiske sjømaktene som hadde hånd om handelen mellom Asia, Afrika, Amerika og Europa, tok derfor i bruk alle midler for å forsvare sin del av handelen.
Dette synet på handel blir kalt merkantilisme. Konger, fyrster eller andre som hadde politisk makt, mente at staten hadde plikt til å beskytte sine egne handelsmenn og deres interesser, helst ved å hjelpe til med å erobre større deler av handelen. Et typisk eksempel på en slik politikk er den engelske Navigation Act fra 1651. Denne loven sa at alle varer til og fra Storbritannia skulle føres enten på britiske skip eller på skip fra det landet varene kom fra. En slik lov gikk hardt utover den nederlandske skipsfarten, som i hovedsak var bygd opp for å frakte varer fra et land til et annet, uten at skipet var innom Nederlandene. Nederlenderne hadde i første halvdel av 1600-tallet en ledende rolle i europeisk utenrikshandel. Men en liten nasjon kunne ikke måle seg med handelsflåten til de største sjømaktene, og særlig ikke når disse maktene brukte lovgivningen til å sikre sine egne interesser.
Merkantilismen gikk altså ut på at staten skulle sikre handelsfolk mot konkurranse og hjelpe til med å utvide handelen. Både fyrster, politikere og handelsfolk hadde en felles oppfatning av at egen makt og velstand bare kunne oppnås ved erobring. Krig og erobring gjennomsyret tenkemåten også innenfor den delen av samfunnslivet som gjaldt økonomi og handel.
Europeiske handelskompanier i Asia
Ved slutten av 1400-tallet hadde den første europeiske koloniseringen i Amerika og handelen med Asia begynt under ledelse av portugisiske og spanske sjømenn, eventyrere og handelsmenn. Engelske handelsmenn hadde prøvd å få i gang handel med India så tidlig som på 1500-tallet. På den tiden var den portugisiske og spanske kontrollen med seilasen i det sørlige Atlanterhavet fremdeles så effektiv at det var nytteløst for andre handelsskip å prøve den veien. Derfor forsøkte både engelske og nederlandske ekspedisjoner å finne en nordøstlig rute. Et engelsk skip som i 1553 prøvde å seile rundt Norge og nord for Sibir, ble funnet to år senere, innefryst i isen.
På slutten av 1500-tallet utkonkurrerte engelske og nederlandske handelsmenn den portugisiske handelen i India og Øst-Asia på to områder. For det første hadde de bedre skip, både når det gjaldt lasteevne, hastighet og militær slagkraft. For det andre ble den britiske og den nederlandske handelen organisert som store selskap der private kapitalister i hjemlandet kunne investere penger og få ut fortjeneste etter hvor god handelen hadde vært. Noen ganger kunne fortjenesten være eventyrlig, som da fem skip i 1601 la ut fra England med en sølv- og gull-last verdt 30 000 pund og kom tilbake to år senere med en krydderlast som ble omsatt for en million pund.
Det engelske østindiakompaniet ble grunnlagt i 1600 og det nederlandske i 1602. Både den engelske og den nederlandske staten støttet kompaniene, men de var egentlig helt ut private foretak. Selv om den engelske og nederlandske organiseringen av handelen i Asia var bedre enn den portugisiske, var det likevel ikke slik at portugiserne måtte trekke seg ut av denne handelen. Men de nederlandske og engelske kompaniene bygde opp sine egne nettverk av handelsstasjoner.
Nederlenderne konsentrerte sin handel om krydder fra de indonesiske øyene. Med militærmakt ble de fastboende krydderdyrkerne tvunget til å selge til det nederlandske kompaniet. De som nektet, fikk krydderplantene sine ødelagt. Og nederlandske soldater var nådeløse dersom noen hadde handlet krydder med andre enn nederlandske kjøpmenn. Krydderhandelen gjorde Nederlandene til det mest velstående området i Europa på 1600-tallet.
Handelen med India
Så lenge mogulriket var sterkt i det nordlige og midtre India, var det vanskelig for europeiske kjøpmenn å etablere seg der. Europeiske handelsmenn kunne bare handle på de indiske herskernes nåde. Men situasjonen endret seg da mogulherskeren Aurangzeb døde i 1707. Etter ham gikk mogulriket raskt i oppløsning. En viktig grunn til at mogulmakten gikk i oppløsning, var det harde styret Aurangzeb hadde ført overfor alle andre enn muslimer. De fleste indere var enten hinduer eller sikher, og forfølgelsene under Aurangzeb ført til opprør over store deler av India. Men også etter at mogulstyret var borte, fortsatte urolighetene, og ingen hadde makt til å skape et ordnet styre. Lovløse tilstander, med røverbander som herjet langs handelsveiene, gjorde forholdene utrygge ikke bare for utenlandske handelsfolk, men også for indere.
Det engelske østindiakompaniet måtte nå bruke store ressurser for å forsvare sine handelssteder og organisere det lokale styret. Det greide de så godt at også indiske kjøpmenn begynte å slå seg ned innenfor de engelske handelsbasene. Både Bombay, Madras og Calcutta var handelskolonier som ble grunnlagt nærmest på bar bakke av engelske handelsmenn på 1600-tallet. På 1700-tallet ble disse koloniene til store byer der innbyggerne stort sett var indiske. Men styret var britisk.
Den største konkurrenten til det engelske østindiakompaniet i India var det franske. Det var grunnlagt i 1664 og hadde etablert handelsstasjoner både i nordvest, i sør og nordøst langs kysten av India. På samme måte som de private handelskompaniene fra andre europeiske stater ble også det franske kompaniet støttet av myndighetene i hjemlandet. Slik støtte var helt i tråd med merkantilismens lære om at staten skulle sikre utenrikshandelen.
Kulturell utvikling i Japan
På 1600- og 1700-tallet ble det satt i verk strenge tiltak for å begrense utenlandsk påvirkning i Japan. Den japanske kulturen ble fremhevet som enestående, og all utenlandsk innflytelse måtte renses bort. Bare slik kunne det japanske samfunnet bli et virkelig godt samfunn for japanerne. Med et slikt kultursyn fulgte også overbevisningen om at japanerne var et mer høyerestående folkeslag enn andre. Det “ekte” Japan kunne en finne i tradisjonelt japansk håndverk, i japanske skikker og i shinto-religionen. All utenlandsk påvirkning var til skade og førte til at folk ble mindre stolt av det japanske.
Mange japanske lærde prøvde å motarbeide påvirkningen fra kinesisk kultur. Kinesiske læretradisjoner stod likevel sterkt i Japan, og kinesisk var de lærdes språk helt frem til 1800-tallet. Den buddhistiske religionen holdt også stand.
Europeisk vitenskap ble populær i Japan, særlig etter at forbudet mot europeiske bøker ble opphevet i 1720. De nye vitenskapelige resultatene som europeiske vitenskapsfolk hadde nådd innenfor medisin, anatomi, botanikk og astronomi, ble særlig populære, og ved midten av 1700-tallet ble det gitt undervisning i disse fagene i flere japanske byer.
Japanerne kalte de europeiske vitenskapene “nederlandsk lære”. Grunnen var at nederlandske handelsmenn fikk rett til å handle i Nagasaki. Denne handelen var lenge den eneste handelskontakten Europa hadde med Japan. Et fåtall japanere lærte seg nederlandsk og oversatte til japansk vitenskapelige verk som de fikk fra nederlandske kjøpmenn.
Økonomisk vekst og befolkningsvekst
Handel hadde tradisjonelt lav status i Japan, og handelsmenn ble regnet som lavest i rang, på samme måte som i Kina – de stod lavere enn bønder og håndverkere. Men handelsfolks status endret seg sterkt under Tokugawa-perioden. En av grunnene var at etter at det var blitt fred, og daimyo-familiene tok opphold i byene, ble det større behov for handel. Det hadde sammenheng med at daimyoene var godseiere som fikk skatter og avgifter fra bøndene i form av ris. Risen måtte omsettes til penger før inntektene kunne brukes til et luksusliv i byene. Dermed var det mulig for handelsmenn å tjene gode penger på å kjøpe opp ris, ofte også ved å låne penger til daimyo-familier.
Tokugawa-perioden var en økonomisk oppgangstid for Japan. Hovedårsaken var at Japan var et jordbrukssamfunn, og at det japanske jordbruket fikk økt avkastning på grunn av nye dyrkingsmetoder, bedre vanningsanlegg og flere andre nye tiltak som effektiviserte jordbruket. Større byer førte også til at bøndene ikke lenger bare dyrket for å fø sin egen familie, men begynte å produsere varer for å selge dem videre.
Økt jordbruksproduksjon førte også til at folketallet gikk opp. I perioden 1600-1700 økte tallet på japanere fra 22 til 29 millioner, en økning på om lag 30 %. Men i perioden 1700-1850 var økningen bare fra 29 til 32 millioner, det vil si 10 %. Den lave tilveksten etter 1700 kan forklares med giftermålsmønsteret, slik som i Vest-Europa. Når det blir vanskeligere for unge folk å finne et levebrød, stiger giftermålsalderen fordi de må vente på at det skal bli mulig å skaffe seg noe å leve av. Men det er en forskjell: I Vest-Europa ser det ut til at høy giftemålsalder var det eneste tiltaket som begrenset folketallet. I Japan ble det derimot brukt både prevensjon og provosert abort. Det var til og med lovlig å drepe nyfødte barn dersom familien mente det ikke var mulig å mette flere munner. Slike til dels drastiske tiltak for å begrense befolkningsveksten hadde bakgrunn i at Japan etter 1700 hadde store problemer med å produsere nok mat til en stadig større befolkning.
Syvårskrigen 1756-63, en verdenskrig
Handelskompanier fra flere europeiske stater dukket etter hvert opp mange steder i Asia. Også Danmark-Norge var representert. Militære styrker var avgjørende for at kompaniene kunne beholde sine handelsstasjoner. Derfor ble også handelsstasjonene en del av de krigene som hjemlandene i Europa førte seg imellom.
En konflikt mellom de sentrale europeiske maktene ville straks spre seg til handelskoloniene. Dermed ble det etter hvert også slik at kriger mellom europeiske stater foregikk på to eller flere kontinenter. Den største av disse konfliktene på 1700-tallet, syvårskrigen, er av mange historikere kalt den første egentlige verdenskrigen. På mange måter var denne krigen en konsekvens av at det politiske systemet, maktbalansen, og den økonomiske tenkningen, merkantilismen, som var rådende i Europa.
Storbritannia og Frankrike var de to ledende maktene i Europa og kjempet om verdensherredømme når det gjaldt handelen. Gjennom et godt diplomatisk forhold til det osmanske riket greide Frankrike på 1700-tallet å stenge britene ute fra handelen i det østlige Middelhavet. Frankrike hadde også skaffet seg viktige kolonier på de vestindiske øyene.
Fra øyene i Vestindia var sukker den viktigste varen. Andre viktige varer var indigo, bomull og kaffe. Etterspørselen etter kolonivarer, samt tobakk og ris fra de nordamerikanske koloniene, økte sterkt i Europa på 1700-tallet. I tillegg til at franskmennene vant konkurransen om markedet i Europa, var produktene deres også de mest etterspurte i de britiske koloniene i Nord-Amerika.
Syvårskrigen var egentlig to kriger. Den ene foregikk på det europeiske kontinentet, der Preussen kjempet mot Østerrike, Frankrike og Russland. Storbritannia deltok i liten grad i kampene på kontinentet, men støttet den prøyssiske kongen Fredrik 2. Tidlig på 1740-tallet hadde han erobret et stort område kalt Schlesien fra Østerrike. Frankrike deltok aktivt i krigen på østerriksk side. I tillegg kjempet Frankrike mot Storbritannia i de oversjøiske områdene, først og fremst i Vestindia, Nord-Amerika og India. Frankrike hadde dermed to fronter eller kriger å kjempe i, Storbritannia bare én.
Både Frankrike og Storbritannia hadde underlagt seg store områder i Nord-Amerika. De franske områdene var konsentrert rundt Mississippi-deltaet og fra munningen av St. Lawrence-elven til De store sjøer i Canada. De engelske koloniene lå derimot på østkysten og grenset i sør til Florida, som var spansk område. Engelskmennene i Nord-Amerika hadde en stor fordel i en krig med franskmenn: Det var mange flere av dem. I den franske nordamerikanske kolonien var det bare mellom 50 000 og 60 000 franskmenn, mot halvannen million engelskmenn i koloniene på østkysten av Nord-Amerika. Dessuten drev franskmennene først og fremst handel i koloniene, mens engelskmennene hadde bygd jordbrukssamfunn.
Konflikten mellom Frankrike og Storbritannia foregikk også i Asia. I India hadde engelskmennene i hovedsak slått seg til i Bengal-provinsen, mens franskmennene hadde fått fotfeste i sør. Selv om franskmennene stod på bedre fot med indiske fyrster enn det engelskmennene gjorde, var den britiske flåten så dominerende at det på sikt ikke var mulig for franskmennene å konkurrere. Frankrike opplevde kraftige tilbakeslag i syvårskrigen, mens Storbritannia etter krigen ble en enda mer dominerende stormakt. Frankrike klarte å forsvare koloniene sine i Vestindia og fikk beholde noen handelssteder sør i India. Men fra Nord-Amerika ble franskmennene drevet tilbake.