Svartedauden
I året 1347 brøt det ut en pest i Europa som ble kalt svartedauden, og som spredte seg fra svartehavsområdet og videre vestover langs Middelhavet. I 1348 hadde pesten nådd det meste av Sør-Europa. Året etter kom smitten til England, Tyskland, Danmark og Norge. Til Sverige kom pesten i 1350. Deretter spredte smitten seg videre østover mot Russland.
Hvordan spredte pesten seg?
Den mest detaljerte opplysningen om hvordan svartedauden kom til Norge, forteller at pesten kom med et skip fra England til Bergen. Straks lasten kom inn i byen, ble folk syke, “og siden for pesten over hele Norge og herjet slik at ikke mer enn en tredel av folket overlevde”. Disse opplysningene om hvordan pesten herjet, er så fantastiske at vi har vanskelig for å tro på dem – vi er knapt i stand til å fatte at noe slikt virkelig kan ha skjedd. Om det er sant, blir vi nødt til å kalle svartedauden den verste katastrofen som folk i Norge noen gang har vært utsatt for. Knapt noe annet eksempel gjør det tydeligere for oss hvor viktig det er å avgjøre om vi kan stole på en historisk kilde eller ikke. Det første kritiske spørsmålet vi skal stille, er om vi kan stole på det kilden forteller om hvordan pesten kom til Norge og spredte seg der.
Når en historiker skal vurdere hvor pålitelig en kilde er, er det første spørsmålet alltid hvor kilden kommer fra. Fortellingen om da svartedauden kom til Norge, finner vi i en gruppe av kilder som vi kaller de islandske annalene. Ordet annal betyr årbok, og de islandske annalene er en samling av årstallslister der viktige hendelser, både på Island og i Europa, er notert.
Notisen om svartedauden er svært lang sammenliknet med hundrevis av andre notiser, og det i seg selv forteller at denne hendelsen har vært uvanlig. Det blir ikke bare fortalt om hvordan pesten kom til Norge, men også om hvordan den hadde spredt seg helt fra Asia. Den som skrev ned opplysningene om pesten i Norge, flettet med andre ord inn opplysninger fra andre deler av Europa. Fortellingen om hvordan pesten kom til Norge, er dermed en fortsettelse av en stor fortelling om hvordan den spredte seg gjennom Europa.
Vi kan også lese ut av opplysningene i de islandske annalene hvilke forestillinger folk hadde om sykdommen. Det er tydelig at de som skrev, personifiserte pesten. Denne personifiseringen kjenner vi også fra norsk sagatradisjon, der pesten er framstilt som en gammel kone som dro gjennom bygdene og rakte med seg folk med en rive. I dag vet vi at smittsomme sykdommer sprer seg til flere steder samtidig, og at smitten ikke flytter seg fra sted til sted som en person på reise, men sprer seg som ringer i vann.
Det kan godt være at pesten kom til Bergen med et skip fra England. Men når smitten på noen få måneder bredte seg til store deler av landet, er det sannsynlig at det kom pest til Norge fra flere kanter. I sommerhalvåret var det stor trafikk med skip fra tyske områder til Østlandet, og det er sannsynlig at pesten også kom denne veien til Norge. Men spørsmålet om hvor smitten kom fra og hvordan den spredte seg enn en annen opplysning i den islandske annalen, nemlig at kun en tredjedel av folket overlevde pesten.
Ødegårder
Det var ingen som førte statistikk over hvor mange som døde under svartedauden, verken i Norge eller i Europa ellers. Når en kilde opplyser at det kom 80 lik på en dag til en kirke i Bergen under pesten, kan det ikke være tvil om at situasjonen var alvorlig. Men en enkelt opplysning forteller oss lite om hvor mange som virkelig døde på fire til fem måneder over hele landet.
Den islandske annalen forteller bare at en tredel av folket overlevde i Norge. Hvis så mange døde under pesten her i landet i 1349-1350, må det ha vært alvorlige konsekvenser for samfunnet på mange områder. Siden de aller fleste levde på landsbygden, er det lett å tenke seg at mange gårder ble liggende avfolket, slik at ingen dyrket jorden. Både arkeologer og historikere har påvist at det over hele landet er spor etter gårder som ble avfolket i senmiddelalderen. En del av dem kom i drift igjen på 1500-1600-tallet, men det fins også spor etter gårder som ligger øde den dag i dag.
At jord ble liggende øde er lettest å forklar med at det ble færre folk – og altså overskudd på jord. Undersøkelser viser dessuten at det ble billigere å kjøpe jord i senmiddelalderen enn tidligere, noe som også tyder på nedgang i folketallet. Når det ble færre folk, ble det færre kjøpere, og dermed gikk prisene ned.
Kirkelige regnskaper viser at inntektene fra tiende gikk ned etter pesten, til langt under det halve av det det hadde vært før. Tienden var en skatt som alle bønder måtte betale til kirken, og når inntektene fra tienden gikk ned, er forklaringen mest sannsynlig at det ble færre bønder.
Hvor mange døde?
Reduserte jordpriser og minkende tiendebetaling, sammen med det store tallet på ødegårder, gjør det sannsynlig at så mange som halvparten av alle som levde i Norge, døde da pesten kom i 1349.
Forsøk i våre dager på å regne seg fram til folketallet før pesten har gitt tall på mellom 300 000 og 500 000 mennesker. Så gikk folketallet ned til det halve i 1349-1350. I hundreårsperioden etterpå gikk folketallet videre ned, og først på slutten av 1400-tallet regner historikerne med at det begynte å øke igjen. Tallet på bønder som betalte skatt til kongen i 1520, tyder på at det bodde 200 000 mennesker i Norge. Da var det gått 170 år siden svartedauden kom til landet, og det ser ut til at først nå var folketallet på vei opp igjen.
Lenge mente norske historikere at pesten gikk hardere utover Norge enn andre deler av Europa. Men nyere studier tyder på at også andre deler av Europa hadde dødsfall på rundt 50% i den første pestbølgen, og at folketallet gikk nedover i århundret etterpå. I England ble folketallet redusert til omkring det halve da pesten kom i 1348, og i 1520 levde det bare en tredel så mange i landet som før pesten kom første gang.
I Øst-Europa ser det ut til at pesten herjet mindre enn i vest. Det kan ha sammenheng med mindre samferdsel og mer spredt bosetning i de østlige regionene. Dermed ble smitteveiene færre og lengre. Verken Island eller Finland ble rammet av den første pestbølgen i 1347-1352. Men senere epidemier nådde fram også til mer avsidesliggende områder av Europa.
Det kom nye utbrudd av pest, både i Norge og ellers i Europa, til ut på 1600 og 1700 tallet. Men epidemiene ble mindre og sjeldnere på 1500- og 1600-tallet, og de førte ikke lenger til nedgang i folketallet.
Vertsdyr og smitteveier
Pest kommer fra bakterien Yersinia pestis, som lever i blodet til pestloppen. Denne loppen har smågnagere, særlig lemen og rotter, som vertsdyr. Når loppene biter for å suge blod, blir vertsdyret smittet av pestbakterien og dør. Loppene vil da lete etter nye vertsdyr. Dersom pesten sprer seg fort, vil det etter hvert bli mangel på gnagere. I en slik situasjon vil loppene lete etter andre vertsdyr, og i mangel av noe bedre vil de til slutt ta til takke med mennesker.
I middelalderen levde det rotter tett sammen med mennesker overalt. Derfor var smitteveiene mellom dyr og mennesker korte. Men loppene kunne også holde seg i live i lang til uten et vertsdyr, og de kunne overleve transport over lange avstander, særlig i kornlaster.
Når menneskene ble smittet av pestbakterien, fikk de vanligvis den såkalte byllepesten. Symptomene var hovne lymfeknuter i armhulene, hals og lyske. Byllepesten hadde dødelig utgang i opp mot 80-90% av tilfellene. Smitten kunne også gi lungepest, som var mye sjeldnere enn byllepest. Men av dem som ble smittet av lungepest, døde alle.
Hvorfor kom pesten?
Da svartedauden brøt ut i 1347, hadde det ikke vært pest i Europa siden den justinianske pesten på 500- og 600-tallet. Den justinianske pesten hadde ført til en kraftig reduksjon i folketallet, og stadig nye pestutbrudd gjorde at folketallet var i tilbakegang over en lengre periode. Tilbakegangen i folketallet etter den justinianske pesten snudde trolig før år 1000, og fra slutten av 1000-tallet var folketallet på vei opp i hele Europa.
Slik sett kan vi si at svartedauden var en reprise på den justinianske pesten 700 år tidligere. Derfor har historikerne vært opptatt av hvorfor pesten kom tilbake ved midten av 1300-tallet. Og hvorfor ble følgene så store?
En forklaring som har vært framsatt, er at folketallet var blitt så høyt at det var blitt knapt om mat, at ernæringen var dårlig, og at folks helse ikke var så god som tidligere. Dermed var de også dårligere rustet til å tåle sykdom. Slike tanker tar utgangspunkt i at menneskene er en del av et større økologisk system. Dette systemet var på 1300-tallet kommet i ubalanse fordi tallet på mennesker var blitt større enn det økologiske systemet kunne gi livsgrunnlag for. I et slikt perspektiv kan pesten oppfattes som et av naturens virkemidler for å skape ny balanse i det økologiske systemet.
Forklaringen er likevel ikke god. Ser vi på de 650 årene som har gått siden pesten, ser vi at folketallet senest på 1600-tallet passerte det nivået det hadde hatt før 1347. I dag er folketallet i Norge minst ti ganger høyere enn det var i middelalderen. Verken pest eller andre sykdommer ser ut til å være virkemidler som naturen bruker for å holde folketallet under kontroll.
Det er svært vanskelig å avgjøre om helsetilstanden var dårligere i første halvdel av 1300-tallet enn tidligere, rett og slett fordi det er vanskelig å finne kildemateriale som kan gi svar på spørsmålet. En del forskere har hevdet at kostholdet ble mer ensidig utover i høymiddelalderen. Folk flest spiste mer av kornprodukter, og resultatet kan ha vært mildere former for feilernæring. I så fall ville folk bli mindre motstandsdyktige mot sykdom enn de ville ha vært med et mer allsidig kosthold.
Sett ut fra moderne helsekrav var helsetilstanden klart dårligere. Motstandskraften mot sykdom var mye lavere enn i dag, og medisinske hjelpemidler var det svært få av. Også sykdommer som i dag er helt ufarlige under vanlige forhold, kunne i middelalderen ofte få dødelig utgang. Det var normalt med høy dødelighet blant barn, og av de voksne var det få som ble så gamle som 50-60 år.
Helse og kosthold er viktige faktorer når vi skal forstå hva slags vilkår folk levde under i tidligere tider. Men folks levekår var også avhengige av hvordan de bodde, og hva slags kunnskaper de hadde om sykdom. Folk visste at pesten var smittsom, men de visste ikke hvordan den smittet, eller hva som var de medisinske årsakene. Dermed hadde de heller ikke kunnskap som gjorde dem i stand til å beskytte seg mot smitten.
Religiøs frykt og jakt på syndebukker
Hvordan reagerte de som opplevde en slik katastrofe som person? Først og fremst må folk ha følt seg hjelpeløse. Det fantes ingen kjente medisinske hjelperåder mot pesten.
I slike tilfeller søkte folk til religionen. For mange var pesten et tegn på Guds vrede. De mente at Gud bare kunne blidgjøres ved at menneskene viste bot og anger. I mange europeiske byer og på landeveiene drog det rundt flokker av såkalte flagellanter eller selvpinere. De pisket hverandre mens de sang om bot og anger. Det var en form for religiøs bekjennelse som skulle få Gud til å føle medlidenhet med menneskene og spare dem for pesten. Den samme tanken var bakgrunnen for at tallet på gaver fra rikfolk til kirkene økte sterkt.
Andre mente at det ikke var Guds vilje som var årsak til pesten, men at det var mennesker med trolldomsevner som hadde skapt den. Dermed førte pesten også til en jakt på syndebukker. Jødeforfølgelsene, som hadde lange tradisjoner i Europa, grep sterkt om seg under pestutbrudd. Det var flere massedrap på jøder i perioden 1348-1350. Men også fattige, vanføre eller alle andre som skilte seg ut, ble utsatt for folkelig raseri og hevnlyst, og i noen tilfeller var det adelen som fikk skylden for pesten. Både selvpiningen og jakten på syndebukker var forgjeves, men slike reaksjoner forteller samtidig om hvor desperat situasjonen ble opplevd av mange.
Rikfolk hadde de beste forutsetningene for å berge seg, for de hadde råd til å flykte unna når pesten brøt ut. Det har vært vanlig å tro at prester og munker var særlig utsatt for smitte, fordi de påtok seg sjelesorg for dem som var pestsyke. Men i England, der kildematerialet er bedre enn i de fleste andre områder i Europa, viser studier at presteskapet i stor grad flyktet fra pesten. Det engelske kildematerialet tyder på at både presteskap og godseiere slapp lettere unna enn vanlige bønder og byfolk.
For mange av dem som overlevde, var ettertiden en psykisk påkjenning. Slektninger og venner var døde. Ingenting kunne bli som før. Den italienske forfatteren Giovanni Boccaccio, som var med i en gruppe av adelige som flyktet fra pesten i 1347-48, har i diktverket Decameronen skildret hvordan mange reagerte:
Derfor (på grunn av pesten) ble også bøndene liksom byboerne likegyldige i sin framferd og forsømte både eiendom og arbeid. De tenkte ikke på å øke fruktene av buskap og jord og sitt tidligere strev, men satte alt inn for å fortære det de hadde for hånden, som om de ventet seg at den dagen de nå var kommet til, skulle være den siste.
Følgene av redusert folketall
Pestkatastrofen kan vi forstå i et langt eller et kort perspektiv. I det korte perspektivet er historikerne opptatt av selve den forferdelige hendelsen, av at folk døde, og av hvordan de overlevende reagerte. I det lange perspektivet er historikerne opptatt av hvordan samfunnet endret seg på grunn av pesten. Den mest grunnleggende endringen var at folketallet ble sterkt redusert. Det gikk flere hundre år før folketallet i Europa igjen var like høyt som det hadde vært før pesten i 1347-52.
Når det ble færre mennesker, ble det også færre hender til å produsere de varene som var grunnleggende for økonomien i middelaldersamfunnet. Det aller meste av vareproduksjonen foregikk i jordbruket. Vi trenger ingen innviklete forklaringer for å forstå at når det ble færre mennesker, ble det også produsert mye mindre varer i jordbruket. Det historikerne forsøker å forklare, er hvordan endringer i vareproduksjonen eller økonomien også endret livsvilkårene for de ulike gruppene i samfunnet. Hovedtendensene kommer til syne om vi deler befolkningen inn i tre grupper: bondestanden, presteskapet, det vil si alle som tilhørte kirker og klostre, og godseierne, de vi ofte kaller adelen.
Når det ble færre bønder som leide jord fra adelens eller presteskapets gods, ble det også lavere inntekter til jordeierne enn før. Det kan vi lese ut av jordeiernes jordebøker. For Munkeliv kloster i Bergen, en av de største jordeierne i Norge, gikk inntektene så mye ned at de på slutten av 1400-tallet bare var 20-25 % av det de hadde vært før pesten kom til Norge i 1349. Grunnen var at store deler av klosterets jordeiendommer lå avfolket; det fantes ikke bønder som ville leie og drive jorden.
Det som skjedde med jorden og inntektene til Munkeliv kloster, er typisk for det som aller jordeierne i Norge opplevde. Og inntektene til det norske kongeriket ble redusert enda mer, fordi det var så mange færre skattebetalere enn før. Men for bondebefolkningen ble vilkårene for å drive jorden bedre. Den som ville leie jord, kunne velge den beste, og leien ble lavere.
Livsvilkårene i Norge og i resten av Europa
Livsvilkårene i Norge ble i hovedtrekk dårligere for alle som levde av inntekter fra jordeierskap. For bondebefolkningen ser det derimot ut til at vilkårene ble noe bedre. Men ser vi hele Europa under ett, er utviklingen av livsvilkårene i Norge lite typisk. Det vanlige var at jordeierne etter hvert la om driften av jordeiendommene sine. De sluttet å leie ut til bønder og brukte i stedet jorden til kvegdrift. Det kunne de store jordeierne gjøre fordi eiendommene bestod av store og sammenhengende jordvidder der kveget kunne beite. En slik driftsform trengte lite arbeidskraft, og mange steder ble bøndene jaget fra jorden fordi jordeierne tjente mer på å bruke den som beiteland.
Hovedtendensen i Europa etter pestkatastrofen var altså at jordeierne omorganiserte driften, og at bondebefolkningen ikke fikk bedre levekår – snarere tvert i mot. I en del områder tvang jordeierne gjennom lover som satte forbud om at bøndene kunne flytte. De ble bundet til den jorden de bodde på, gjennom den ordningen som blir kalt stavnsbånd. Stavnsbåndet hindret bøndene i å forhandle med jordeieren, for siden de ikke kunne flytte, måtte de godta jordeierens betingelser. Stavnsbåndet var altså for jordeierne en måte å sikre seg kontroll med arbeidskraften på.
Hvorfor var så tendensen i Norge den motsatte av tendensen i Europa når det gjelder utviklingen av levekårene? En hovedforklaring må være at de norske jordeierne ikke hadde eiendommer som egnet seg for omlegging til driftsformer som trengte mindre arbeidskraft. Eiendommene til de norske jordeierne bestod gjerne av gårder som lå spredt en og en langs fjorder eller oppover i daler. Jordeierne var avhengige av at hvert gårdsbruk kunne leies ut til en bonde som kunne betale leie. Det var i hovedsak den eneste måten jordeierne kunne få inntekter på i Norge.
De norske jordeierne hadde heller ikke råd til å holde seg med egne militære mannskaper som kunne hindre bøndene i å flytte. Noe stavnsbånd var det derfor umulig å innføre i Norge.