Et demokratisk, parlamentarisk styre var noe nytt i Tyskland etter første verdenskrig. Tidlig i 1920-årene var landet truet av både politisk og økonomisk kaos, men etter hvert fikk landet lån fra USA. Økonomien bedret seg, arbeidsledigheten ble mindre, og industriproduksjonen økte. I 1926 fikk Tyskland også lov til å bli med i Folkeforbundet. Sårene fra første verdenskrig var i ferd med å gro.
Ti år senere var situasjonen helt annerledes. Tyskland var blitt et diktatur som brøt den ene internasjonale avtalen etter den andre. Landet hadde alliert seg med det fascistiske Italia og satte i gang militær opprustning stikk i strid med betingelsene i Versailles-avtalen. I andre land fryktet en for at Tyskland på ny skulle true freden i Europa. Hvordan kunne det ha seg at den demokratiske utviklingen ble brutt i Tyskland?
Den økonomiske verdenskrisen når Tyskland
Stabiliteten i tysk økonomi var bygd på at USA ga lån til landet. Da krisen i USA satte inn høsten 1929, var det ikke lenger mulig å gi slike lån. På den måten fikk krisen i USA straks negative følger for Tyskland. Etter hvert som krisen spredte seg til andre land, ble den forsterket i Tyskland ved at det ble vanskeligere og vanskeligere å eksportere tyske industrivarer. På nytt ble millioner av tyske arbeidstakere arbeidsløse.
De økonomiske problemene førte Tyskland tilbake til de politisk urolige tidene som landet hadde opplevd ti år tidligere. Partiene i Riksdagen, nasjonalforsamlingen, kunne ikke enes om hvilke politiske tiltak som skulle tas i bruk. Politiske partier som ønsket å avskaffe det parlamentariske styresettet, fikk økt oppslutning. På venstresiden arbeidet kommunistpartiet aktivt for en sosialistisk revolusjon. På høyresiden dukket det opp grupper som så fascismen i Italia som en politisk modell. Stadig oftere kom det til gatekamper mellom politiske grupper.
De dårlige tidene i Tyskland førte altså til at oppslutningen om de udemokratiske partiene økte, enten de nå hørte til på høyre eller venstre side i politikken. Da det ble skrevet ut nyvalg til Riksdagen i 1930, fikk kommunistene en klar framgang fra 54 til 77 representanter. Men enda større var framgangen for et parti som kalte seg Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, på folkemunne forkortet til nazipartiet eller nazistene.
Den politiske tenkningen til nazipartiet
Lederen for nazistene var Adolf Hitler. Han var født i Østerrike. En stund prøvde han å slå seg ned i Wien, men like før første verdenskrig flyttet han til München. Under krigen var han tysk soldat på vestfronten, og han var en av mange som mente at den tyske kapitulasjonen var et resultat av svik fra politikerne mot hæren og hele det tyske folket. Hitler hadde flere synspunkter felles med Mussolini. Han foraktet demokrati og parlamentarisme og mente at Tyskland bare skulle ha ett parti, og at dette partiet skulle styre hele staten.
En ettpartistat var en styreform som ble oppfattet som et klart alternativ til Weimar-republikken, som mange ga skylden for at det stod så dårlig til med Tyskland. Nazistene ønsket en korporativ stat, det vil si at det var organisasjonene i nærings- og yrkeslivet og ikke politiske partier som skulle ha innflytelse på styringen av staten. Men det var en forutsetning at alle organisasjonene ble ledet av medlemmer i nazipartiet.
Oppslutningen om nazipartiet ser ut til å ha hatt en klar sammenheng med økonomisk dårlige tider og arbeidsledighet. I 1928 var det gode tider, og da fikk nazistene bare 12 av i alt 604 plasser i Riksdagen. Men ved valget i 1930, etter at den internasjonale krisen hadde skapt stor arbeidsledighet, økte antallet nazistiske representanter til 107. Da arbeidsløsheten var på sitt høyeste sommeren 1932, ble det valgt inn 230 nazirepresentanter i Riksdagen. Men bare fire måneder senere ble det holdt nytt valg. Nå var det tegn til bedring i den tyske økonomien, og tallet på nazistiske representanter ble redusert til 196.
Dårligere tider fikk mange i Tyskland, særlig de arbeidsledige, til å føle seg maktesløse. Derfor var de også på leting etter politiske alternativer til det sittende styret. Hitler lovet at partiet hans skulle styrke lov og orden, at landet skulle få en handlekraftig regjering, og at respekten for Tyskland skulle gjenreises. Målet var en nasjon som var sterk og stod samlet, og der det ikke fantes arbeidsløshet. Ifølge Hitler var fredsavtalen i Versailles en stor ulykke for Tyskland.
Avtalen var til hinder for at Tyskland kunne bli en stormakt. Dette var et svært populært synspunkt som Hitler og nazistene hadde til felles med mange andre politiske partier i Tyskland. Hitler mente at både sosialister og kommunister utgjorde en stor fare for samfunnet, og det økte oppslutningen fra alle som var redde for at de dårlige tidene skulle føre til en sosialistisk revolusjon.
Rasisme
Et viktig element i nazistenes politiske tenkning var læren om at det fantes ulike menneskeraser. Denne læren var blitt utviklet på midten av 1800-tallet og hadde fått fotfeste i tyske vitenskapelige miljøer etter 1900. I raseteoriene ble det hevdet at folk i det nordvestlige Europa tilhørte den germanske eller ariske rasen. Denne rasen ble påstått å være høyere stående og hadde krav på å herske over andre raser. Ekte tyskere var bare de som tilhørte den germanske rasen. For at staten skulle være sterk, var det avgjørende at germanere ikke blandet seg med andre raser. En slik rasetenkning var utbredt i mange land i Europa og Amerika, og flere steder ble det gjennomført programmer for såkalt rasehygiene, slik at rasene skulle være rene.
Nazistene tok i bruk den gamle europeiske tradisjonen med å utpeke spesielle grupper som syndebukker for mange av problemene i samfunnet. Det kunne ramme alle grupper som på en eller annen måte skilte seg ut. De ble stemplet som farlige for et sterkt Tyskland, og det ble påstått at de levde som snyltere på det tyske folket. Slike grupper var jesuitter, frimurere, psykisk utviklingshemmede og homoseksuelle. I tillegg kom hele folkegrupper som sigøynerne, men framfor alt gjaldt det jødene. Hitler hevdet at jødene hadde dannet en internasjonal konspirasjon som ville ta makten i hele verden, og at de hadde alliert seg med den største fienden av alle, det kommunistiske styret i Sovjetunionen, som Hitler kalte den bolsjevikiske fare.
Hitler samlet store folkemengder som ville høre på talene hans. Her gikk han i harde ordelag til angrep på alle andre politiske partier og på det sviket som var gjort mot den tyske hæren da Tyskland kapitulerte ved slutten av første verdenskrig. Skylden for de dårlige tidene mente han først og fremst politikerne i Riksdagen hadde, fordi de verken tok oppgjør med den internasjonale jødedommen eller sosialister og kommunister. Politiske motstandere ble ofte overfalt og terrorisert av Hitlers private hærstyrke, SA (Sturmabteilung). Medlemmene i SA hadde brune skjorter og bar armbånd med hakekors, som etter hvert ble det faste symbolet til nazistene.
Hitler får makten i Tyskland
Ved valget sommeren 1932 ble nazipartiet det største i Tyskland med 37 % av representantene i Riksdagen. Men politikere fra andre partier ønsket ikke å samarbeide med dem. Sosialistene regnet Hitler som sin farligste motstander, mens kommunistene fulgte et diktat fra Stalin om at deres fremste fiende ikke var Hitler, men sosialdemokratene. I de borgerlige partiene var det enkelte som så på Hitler og partiet hans som bråkmakere uten dannelse. For den tyske presidenten Hindenburg, en gammel general fra første verdenskrig, var Hitler en oppkomling uten fin familiebakgrunn eller formue. Men dette var det ingen som brydde seg om etter at nazistene var kommet til makten.
Den store oppslutningen om Hitler og det militaristiske partiet hans fikk mange utenfor til å frykte at nazistene var i stand til å gjennomføre et statskupp. En liten gruppe under ledelse av den konservative statsministeren Franz von Papen og general Kurt von Schleicher, som hadde støtte fra hæren, mente at Hitler kunne få plass i en koalisjonsregjering. Da ville nazistene selv få ansvaret for å styre, og Hitler kunne ikke lenger bare legge skylden på andre for problemene Tyskland hadde.
Franz von Papen ga Hitler tilbud om å bli visestatsminister, men Hitler hadde atskillig flere representanter bak seg i Riksdagen enn von Papen og forlangte å bli statsminister. Fikk han ikke det, ville han heller ikke være med i en koalisjonsregjering. I januar 1933 lot president Hindenburg seg overtale til å utnevne Hitler til statsminister. Selv om Hitler ble statsminister, var bare tre av de elleve ministrene i regjeringen fra nazipartiet. Noe av det første Hitler fikk i stand, var derfor nyvalg til Riksdagen. Dersom nazistene lyktes med å få flertall, kunne de danne regjering alene.
Under valgkampen brant Riksdagsbygningen, og en ung mann som påstod han hørte til ytterst på venstre fløy i politikken, ble arrestert, dømt og henrettet for å ha startet brannen. Mange har senere ment at nazistene selv var medskyldige, uten at det er bevist. Hitler brukte brannen som bevis på at kommunistene truet, og at han var den eneste som kunne redde Tyskland fra undergang. I valgkampen fikk brunskjortene i SA nærmest fritt leide til å forfølge alle politiske motstandere. Som statsminister tok Hitler i bruk radio og aviser i propagandaen for sine politiske ideer. Likevel lyktes det ikke å få flertall ved valget, men så mange som 44 % av velgerne ga sin stemme til nazipartiet.
Like etter valget la Hitler fram en fullmaktslov. Loven gav statsministeren fullmakt til å gi nye lover uten godkjenning i Riksdagen. Da Riksdagen skulle drøfte fullmaktsloven, sørget brunskjorter for å nekte alle de 81 kommunistiske representantene å møte. De sosialdemokratiske representantene, i alt 94, stemte imot fullmaktsloven, 441 stemte for, og av dem var 288 representanter for nazipartiet.
Vedtaket om fullmaktsloven gjorde i praksis slutt på Weimar-republikken, for representantene hadde gitt fra seg retten til å godkjenne nye lover. Dermed hadde det samme skjedd i Tyskland som i Italia ti år tidligere – en leder for et parti som hadde som del av sitt partiprogram å avskaffe demokratiet, var på lovlig vis kommet til makten. Bare to måneder etter at Hitler var blitt utpekt til rikskansler (statsminister) i en koalisjonsregjering, hadde han omdannet Tyskland til et diktatur med seg selv som diktator.