Tsarriket i Russland gikk under mot slutten av første verdenskrig. Styret ble upopulært i alle deler av det russiske samfunnet, og krigen kostet etter hvert så mye at ressursmangel og kaos truet. I mars 1917 sa tsaren fra seg makten ved å abdisere. En ny regjering tok over, men den var ikke villig til å avslutte krigen. Var det egentlig mulig å skape et bredt demokratisk samarbeid mellom alle som hadde vært motstandere av tsarstyret? En gruppe som ikke støttet den nye regjeringen, var bolsjevikene eller de revolusjonære sosialistene. Men hvordan kunne de ta makten, ved et kupp i november 1917 og skape den første sosialistiske staten i verden? Etter at bolsjevikene tok makten, brøt det ut borgerkrig. Men i 1920 hadde bolsjevikene slått tilbake den militære motstanden mot det sosialistiske styret.
Tsarriket går under
Hvorfor mistet tsaren makten? Det er mange årsaker til det, og som alltid når det skal gis en historisk forklaring, må man sette sammen flere faktorer for å få et helt bilde. Tsaren var blitt tvunget til å gi fra seg den eneveldige makten i 1905, etter at Russland hadde tapt krigen mot Japan. I 1905 var det store streiker og opprør i Russland, og tsaren måtte gå med på at det ble dannet en nasjonalforsamling, dumaen. Men tsaren hindret de folkevalgte i å reformere Russland ved å nekte å godkjenne lover. Og han oppløste forsamlingen dersom den ble for kritisk til tsaren og regjeringen hans.
Russland var et land der de fleste levde av jordbruk. Tradisjonelt hørte jorden til store godseiere, mens bøndene var livegne eller ufrie, det vil si at de ikke kunne reise fra godset. Denne ufriheten ble opphevet i 1861, men på den betingelsen at de bøndene som fikk friheten sin, skulle betale en årlig avgift til staten mot at de fikk sine egne jordlapper. Dette hadde ført til at over halvparten av folk på landsbygden levde i stor fattigdom.
Tidlig på 1900-tallet økte industrialiseringen i det russiske samfunnet. I byene fantes det fabrikker som kunne gi arbeid, men lønningene var dårlige og arbeidsforholdene svært kritikkverdige. Derfor var det streikende arbeidere som stod bak mye av den politiske uroen i Russland. Men her deltok også radikale universitetsfolk, studenter og andre intellektuelle. Politisk arbeid og organisering var likevel vanskelig fordi tsaren hadde et hemmelig politi som trakasserte, forfulgte og ofte deporterte til Sibir dem som kritiserte regimet.
Viktig var også krisen som rammet Russland som et resultat av krigen. Den russiske krigsinnsatsen hadde på samme måte som for andre krigførende stater ikke innfridd de forventningene som var lovet. Krigen var verken blitt kort eller ærerik. Misfornøyde soldater gjorde opprør og deserterte. Soldatene hadde liten tillit til offiserene og så på krigen som meningsløs nedslakting av mennesker.
Folks dagligliv ble mer og mer påvirket av at krigen ble langvarig og stadig krevde store forsyninger. Krigen førte også til matmangel i de store byene. Dette ble forsterket av at den sentrale administrasjonen i Russland, styrt av tsarens ministrer, ikke var i stand til å iverksette tiltak for å hindre inflasjon og matmangel. Tsaren selv hadde i 1916 reist til fronten for personlig å lede de russiske styrkene. I hans fravær var makten ved hoffet i hovedstaden i hendene på tsarinaen. Hun lyttet heller til råd fra en munk ved navn Rasputin, som mange mente var gal, enn på råd fra tsarens ministrer.
Rasputin ble myrdet av et medlem av hoffet i desember 1916. Det kunne likevel ikke bedre de kaotiske tilstandene som var under utvikling. Verken tsarinaen eller Rasputin var ansvarlige for samfunnsforholdene i Russland. Den direkte grunnen til at tsaren måtte gi fra seg makten våren 1917, var at krigen gikk så dårlig at både soldater og offiserer gjorde opprør eller deserterte. Siden tsaren selv hadde overtatt den direkte kommandoen over hæren, ble han gjort personlig ansvarlig for den dårlige utviklingen i krigen. Mange av dem som tidligere hadde støttet tsaren, ønsket etter hvert å fjerne han.
Revolusjonen i mars
I mars 1917 var matmangelen stor i St. Petersburg (Petrograd), og det brøt ut opprør fordi folk krevde brød. Opprøret ble så omfattende at tsaren gav ordre til at det skulle brukes soldater for å slå det ned. Først ble mange demonstranter drept, men snart nektet soldatene å skyte på ubevæpnede sivile og sluttet seg til opprøret. Dermed ble mange viktige bygninger okkupert og store deler av hovedstaden kontrollert av opprørerne. Tsaren nektet å høre på dumaen som ønsket at han skulle si fra seg den eneveldige makten og innføre et konstitusjonelt monarki. Da tsaren ville sende enda flere tropper til St. Petersburg for å slå ned opprøret, tvang de militære sjefene ham til å gå av.
Tsarens styre var først blitt upopulært hos bøndene, industriarbeiderne og de intellektuelle som krevde reformer. Tidlig i 1917 hadde han også mistet støtte fra mange rike handelsfolk, industrieiere, godseiere og de militære. Da fantes det ikke lenger noe grunnlag for tsaren å styre. Dumaen måtte utpeke en ny regjering. Den skulle fungere inntill det var holdt folkeavstemning for å velge ny nasjonalforsamling. Den nye regjeringen måtte gå løs på de problemene tsaren ikke hadde klart å løse. Det var et økende økonomisk kaos, matmangel, mangel på råvarer til industrien og økende inflasjon. Flere og flere i byene mistet arbeidet sitt, samtidig som hundretusenvis av soldater vendte hjem etter å ha desertert ved fronten.
Russland trakk seg ikke ut av krigen da tsaren gav fra seg makten. Derimot brukte den nye regjeringen krigen som en unnskyldning for å utsette valget på ny nasjonalforsamling. Regjeringen hevdet at det ikke var mulig å holde valg så lenge millioner av soldater sloss ved fronten. Men både det at krigen fortsatte og utsettelsen av folkeavstemningen, var med å gjøre den nye regjeringen upopulær. En annen grunn var at den ikke holdt løftet om jordreformer. Millioner av bønder ventet på at staten skulle tvinge de store jordeierne til å gi fra seg jord.
Den nye regjeringen hadde bred støtte hos de politiske partiene, og regjeringsmedlemmene kom fra både konservative, borgerlige og sosialistiske partier. Men regjeringen hadde også en opposisjon. Det var fra de såkalte sovjetene, som var rådforsamlinger av arbeidere og soldater. Et slikt råd ble først dannet i St. Petersburg, men det dukket snart opp tilsvarende råd i alle de større byene. I sovjetene var det mange sosialister som var tilhengere av teoriene til Karl Marx.
Oktoberrevolusjonen
Sosialistene tilhørte to grupper. Det var mensjeviker (av det russiske ordet for mindretall) som hevdet at revolusjon ikke var mulig før Russland hadde flere industriarbeidere enn bønder. Og så var det bolsjeviker (av det russiske ordet for flertall). Bolsjevikene hevdet at siden industriarbeiderne var i mindretall, måtte revolusjonen også støttes av bøndene. Men i tillegg lå det en viktig forskjell i at bolsjevikene ønsket et lite parti som kunne lede massene i revolusjonen, mens mensjevikene ønsket et parti som var åpent for medlemskap for alle. Da mensjevikene også støttet den nye regjeringen, kunne bolsjevikene hevde at de var det eneste partiet som ikke hadde skyld i den feilslåtte politikken til regjeringen.
Lederen for bolsjevikene var Vladimir Lenin. Han hadde sonet nesten fem år i straffeleir i Sibir for politisk arbeid, og hadde flyktet fra tsarens forfølgelser og det hemmelige politiet alt i 1900. Da marsopprøret brøt ut og tsaren abdiserte, var Lenin politisk flyktning i Sveits. Men han overtalte tyske myndigheter til å hjelpe seg med å reise gjennom Tyskland og inn i Russland. Dette gikk de med på fordi de ønsket at Lenin og bolsjevikene skulle presse på for å få Russland til å trekke seg ut av krigen. Om det lyktes, kunne tyske styrker overføres fra øst til vestfronten.
Da Lenin kom tilbake til Russland og med en gang tok ledelsen for bolsjevikene, krevde han at Russland måtte trekke seg ut av krigen, og at sovjetene skulle ha hele den politiske makten i landet. Han lovet videre at matprisene skulle gå ned, og at all godsjord skulle deles ut til bøndene. Utover sommeren 1917 ble regjeringen mer og mer upopulær. Den hadde satt i gang en krigsoffensiv som slo feil, og bolsjevikene fikk stadig større oppslutning.
Natten mellom 6. og 7. november gjennomførte bolsjevikene ved hjelp av militære styrker et kupp i St. Petersburg. De tok kontrollen over jernbanestasjoner, veier, elektrisitetsforsyningen og telefonsambandet, slik at de kontrollerte all informasjon til og fra den russiske hovedstaden. De okkuperte alle regjeringskontorene og arresterte alle ministrene bortsett fra statsministeren, som klarte å rømme. Bolsjevikene hadde nå tatt makten i Russland og støttet seg til at de hadde flertall i arbeider- og soldatrådene, sovjetene. Lenin ble utropt til leder for den nye regjeringen. Så langt var det gjennomført en sosialistisk revolusjon uten at det hadde kommet til særlig vold.
Denne maktovertakelsen kalles ofte for oktoberrevolusjonen, fordi Russland fortsatt brukte den gamle julianske kalenderen, som lå 13 dager etter den gregorianske som var i bruk i Vest-Europa.
Krigsavslutning
Oppslutningen om bolsjevikene var likevel ikke så stor at de hadde flertall. Sovjetene var ikke representative for flertallet av det russiske folket, men for flertallet i de radikale gruppene i de største byene. Men svært mange soldater sluttet seg til bolsjevikene. Disse troppene ble kalt rødegardister. Lenin visste likevel at oppslutningen ville avta dersom han ikke holdt løftene han hadde gitt da han kritiserte den tidligere regjeringen. Han hadde lovet å avslutte krigen, ta jorden fra godseierne og gi den til bøndene og få slutt på matmangelen og de høye prisene.
Den tidligere regjeringen hadde planlagt at det skulle holdes valg til ny nasjonalforsamling i midten av november. Selv om bolsjevikene nå hadde overtatt lot de valgene bli gjennomført som planlagt. Resultatet ble også slik de fryktet. Av ca. 700 plasser i nasjonalforsamlingen, vant bolsjevikene bare 175. Vinnerne var et parti som var skeptisk til den russiske industrialiseringen. Selv om Lenin og bolsjevikene også hevdet at de ville gi jord til bøndene, hadde mange bønder den oppfatningen at bolsjevikene først og fremst var et parti for industriarbeiderne.
Da den nye nasjonalforsamlingen trådte sammen i januar 1918, tok det ikke lang tid før Lenin gav ordre til at rødegardistene skulle tvinge representantene til å forlate møtelokalene. Lenin hevdet at en nasjonalforsamling kunne ha vært nyttig under den forrige regjeringen, men nå var bolsjevikene kommet til makten. Bolsjevikene hevdet at de visste hva arbeiderne ønsket, og hvilken politikk som var til deres beste. Derfor var det ikke behov for noen nasjonalforsamling til å gi råd til en bolsjevikisk regjering.
I desember 197 erklærte Tyskland og Russland våpenhvile. Men på det tidspunktet hadde de tyske styrkene erobret enorme områder fra Russland, og i forhandlinger om en fredsavtale måtte den nye bolsjevikiske regjeringen gi fra seg Finland, Estland, Latvia, Litauen og de russiske delene av Polen, Ukraina og Georgia. Etter krigen ble disse provinsene egne stater. Det var et enormt tap, men for Lenin var det også nødvendig. Skulle bolsjevikene lykkes med å holde på makten, måtte de konsentrere seg om de russiske kjerneområdene, det vil si det egentlige Russland.
For å forklare hvorfor den bolsjevikiske regjeringen var villig til å avstå så store landområder for å få til en fredsavtale, er det viktig å ta med den politiske tenkningen til Lenin og de andre ledende bolsjevikene. I denne tenkningen var det slik at revolusjonen som var gjennomført i Russland, bare var første skritt i en revolusjon som kom til å spre seg, først og fremst til det industrialiserte Europa. Revolusjonen i Russland var ifølge Lenin starten på en sosialistisk revolusjon som skulle spre seg over hele verden. Etter en slik revolusjon ville ikke de nasjonale grensene lenger være viktige.
Borgerkrig
Lenins maktovertakelse førte til at det ble satt i verk tiltak for å sikre at bolsjevikene beholdt kontrollen på alle områder av samfunnet. Andre partier ble nektet å drive politisk arbeid. På svært kort tid var det politiske bildet i Russland blitt slik at enten var en for bolsjevikene, eller en var imot dem. Det betydde at alle de politiske gruppene fra mensjeviker og sosialrevolusjonære til konservative militære, godseiere og tilhengere av tsaren, de siste var det svært få av, hadde det til felles at de ville fjerne bolsjevikene fra makten. Men dette var stort sett også det eneste de hadde til felles, og noen samlet opposisjon var det ikke mulig å få til. Den militære motstanden ble organisert i to områder, et øst i Sibir og et sør i Kaukasus. Motstandsstyrkene mot den bolsjevikiske staten ble kalt de hvite, i motsetning til de militære styrkene som støttet bolsjevikene, de røde eller rødegardistene, og som var under kommando av Leo Trotskij. De hvite var underlegne de røde, kanskje så mye som 1 til 10, men de hvite fikk støtte av utenlandske tropper. Britiske, franske og amerikanske styrker gikk inn i Russland på Kolahalvøyen, amerikanske og japanske styrker gikk inn i øst ved Vladivostok, franske styrker sluttet seg til de hvite i Kaukasus.
Den utenlandske støtten ble først begrunnet med at målet var å få et nytt styre i Russland som ville videreføre krigen mot Tyskland. Men de utenlandske styrkene fortsatte også å støtte de hvite etter at Tyskland hadde gått med på våpenhvile sent på høsten 1918. Grunnen til at de utenlandske styrkene nå støttet de hvite, var frykt for at revolusjonen skulle spre seg. Denne frykten økte ikke minst etter at første verdenskrig var over og det brøt ut sosialistiske opprør flere steder i Europa. Bolsjevikene i Russland kalte seg nå kommunister og så seg selv som fortroppene i en kommunistisk revolusjon som ifølge teoriene til Karl Marx skulle omfatte arbeidere i alle land.
Den utenlandske støtten til de hvite var på den ene siden nyttig for motstanderne av bolsjevikene, men kunne også utnyttes i Lenins propaganda. Det bolsjevikiske styret kunne nå fremstille det slik at det førte en nasjonal kamp mot utenlandsk aggresjon som hadde støtte fra russiske forrædere. Dette var et fiendebilde som hadde lange tradisjoner i russisk historie, og som kunne omgjøres til patriotisme til støtte for Lenin og bolsjevikene. Den var også et påskudd for bolsjevikene til å ta i bruk terrormetoder mot politiske motstandere. Mensjeviker, sosialrevolusjonære og andre ble stemplet som fiender av staten, og henrettet i tusentall.
Terror og brutalitet var likevel ikke noe nytt som kom med det bolsjevikiske styret. Slik hadde det også vært under det eneveldige tsarstyret, og de hvite militære lederne var brutale mot sivilbefolkningen. Brutaliteten gjorde at bøndene fryktet for at de hvite sloss for å gjeninnføre godseiersystemet. Brutaliteten i borgerkrigen kom også til uttrykk ved at hele tsarfamilien ble henrettet 16. juli 1918. Det skjedde fordi de hvite rykket fram mot det området der tsaren og familien ble holdt fanget. De røde fryktet at de hvite ville sette tsaren fri og gi han makten tilbake.
Selv om Russland ble truet både fra vest, nord, øst og sør, klarte aldri motstanderne av bolsjevikene å samle kreftene i en felles strategi. Dessuten var det slik at det russiske kjerneområdet som Lenin og regjeringen hans kontrollerte, var det mest moderne Russland. Det var her veier, jernbaner og industri var best utbygd, og det var her de største russiske byene lå. Det bolsjevikiske Russland hadde dermed flest ressurser til å vinne en borgerkrig. Ved utgangen av 1919 hadde bolsjevikene maktet å slå tilbake både de hvite og de utenlandske styrkene.
Hungersnød
En viktig forklaring på at Lenin og bolsjevikene klarte å holde på makten de første årene etter revolusjonen, var at Lenin innførte et system han kalte krigskommunisme. Den gikk ut på at staten hadde rett til å kontrollere alle økonomiske ressurser. Privat handel ble forbudt, og alle fabrikker ble nasjonalisert, det vil si at staten tok over eiendomsretten. Men det mest dramatiske tiltaket var at staten konfiskerte all mat utover det bøndene selv hadde behov for.
På kort sikt førte dette til at staten kunne sørge for nok mat til befolkningen i byene og til rødegardistene. Men det tok ikke lang tid før bøndene reduserte matvareproduksjonen. Det var jo ikke noe poeng i å produsere mer enn de selv hadde bruk for, så lenge de bare måtte gi det videre til staten uten noen form for godtgjørelse. Russland var et rikt jordbruksland som kunne produsere store mengder mat. Før krigen ble det eksportert store mengder korn til Vest-Europa. Men den politikken som ble ført under krigskommunismen, rev bort dette grunnlaget på et par år. Politikken var i seg selv nok til å føre til stor matmangel, og når det i tillegg ble tørke i 1920-1921, utviklet det seg raskt hungersnød i Russland.
Den russiske hungersnøden i begynnelsen av 1920-årene har det til felles med hungersnød i nyere tid at den henger nært sammen med politikk og krigføring i de aktuelle landene. Tørke og andre former for uår er i seg selv ikke nok til å skape hungersnød, den oppstår først når politiske og militære forhold hindrer omsetningen og fordelingen av matvarer. Hungersnøden i Russland var en av de første der det ble satt i gang et internasjonalt hjelpeprogram for å avhjelpe nøden. Men det kunne ikke hindre at millioner av mennesker døde av sult i Russland tidlig i 1920-årene.
Sovjetunionen
Krigskommunismen førte på den ene siden til at bolsjevikene, eller kommunistene som de nå kalte seg, greide å mobilisere alle samfunnsressursene i borgerkrigen mot de hvite og utenlandske tropper. Men det førte også til sammenbrudd i matvareproduksjonen og stor nød. Da borgerkrigen var slutt, var det derfor helt nødvendig å endre den økonomiske politikken dersom det kommunistiske styret skulle overleve. Bøndene fikk på nytt beholde det de produserte, mot å betale skatt. Privat handel ble på nytt lovlig, og til dels privat eiendomsrett i mindre industriforetak.
Likevel var det i hovedsak slik at det var statens interesser i det nye sosialistiske samfunnet som gikk foran alle andres interesser. Begrunnelsen var at den sosialistiske staten skulle sikre interessene til den fattige bondebefolkningen og industriarbeiderne. Derfor ble jordeiendommene til godseierne eller kapitalistenes fabrikker konfiskert. Også eiendommene til den russiske kirken ble konfiskert. Religionen ble sett på som unyttig for folk og en trussel mot den sosialistiske staten. Utallige prester ble skutt fordi de ble regnet som fiender av revolusjonen.
Revolusjonen i 1917, kaoset under fredsforhandlingene med Tyskland vinteren 1918 og borgerkrigen hadde ført til at mange av de provinsene som Russland hadde underlagt seg gjennom de siste århundrene, erklærte seg som selvstendige stater. Finland, Estland, Latvia, Litauen og de tidligere russiske delene av Polen klarte også å beholde uavhengigheten etter at borgerkrigen var over. Men stater i sør som Georgia, Armenia og Aserbadsjan, og flere andre lenger østover i Asia, ble på nytt deler av et stort russisk rike som fra desember 1922 kalte seg Unionen av sovjetiske sosialistiske republikker (USSR) eller Sovjetunionen.