Proletarene har ikke annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne. Proletarer i alle land, foren dere! (Fra Det kommunistiske manifest, 1848)
Arbeiderbevegelsen ble en av de viktigste europeiske massebevegelsene i perioden etter 1850. Arbeidere i hele Europa var misfornøyde med sine kår – med elendige arbeidsforhold og boliger, med lave lønninger, lang arbeidstid og sosial nød, som var hverdagen for mange. Kontrasten til livet i mellomklassen og overklassen var stor.
Men det var ikke bare arbeiderne selv som reagerte på urettferdighetene i industrisamfunnet. Det gjorde også flere intellektuelle, og det var de som utformet de to ideologiene som kom til å bli viktigst i arbeiderbevegelsen: sosialismen og anarkismen.
Sosialismen
Sosialisme er et begrep som utfordrer enkel definisjon på grunn av sitt mangfold av ideologier og filosofier. Begrepet stammer fra det latinske ordet “socius”, som betyr partner eller venn, og reflekterer kjernen i sosialistisk tenkning – et ønske om solidaritet og fellesskap. Sosialister forenes i deres kritikk av de betydelige sosiale, økonomiske og politiske ulikhetene som de ser som innebygd i det kapitalistiske systemet. De søker å omforme samfunnet for å fremme større likhet, rettferdighet og kollektivt eierskap til produksjonsmidlene.
Karl Marx utviklet en variant av sosialisme som skulle vise seg å ha dyptgående innflytelse: marxismen. Ifølge Marx, er det kapitalistiske systemet preget av en innebygd konflikt mellom arbeiderklassen, eller proletariatet, og kapitaleierne, kjent som borgerskapet. Han argumenterte for at kapitalismens kjerne ligger i borgerskapets utnyttelse av arbeiderklassens arbeidskraft, hvor målet er å maksimere egen rikdom. Overskuddet generert av virksomhetene ble, i Marx’ øyne, urettferdig tildelt fabrikkeierne, mens arbeiderne, de sanne skaperne av verdien, ble etterlatt uten en rettferdig andel av velstanden de bidro til å skape.
Marx mente at klassekamp var den viktigste drivkraften i historien. I Det kommunistiske manifest uttrykte han seg slik:
“Hele samfunnshistorien fram til nå er historien om klassekamper. Vår epoke, borgerskapets epoke, er derimot særmerket ved at klassemotsetningene er forenklet. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to fiendtlige leirer, i to store klasser, som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.
Den siste store kampen hadde stått mellom aristokratiet og borgerskapet under den franske revolusjonen. På samme måte som borgerskapet hadde tatt makten fra aristokratiet, skulle arbeiderklassen komme til å vinne over borgerskapet. Målet var å opprette et klasseløst, sosialistisk samfunn. Det måtte skje gjennom en revolusjon, fordi det var utenkelig at de herskende klasser ville gi fra seg makten frivillig.
For at arbeiderklassen skulle være i stand til å ta opp kampen mot borgerskapet, måtte arbeiderne organisere seg på tvers av landegrensene, mente Marx. Begge disse klassene var internasjonale, og kampen mellom dem var verdensomspennende.
“Proletaren er eiendomsløs, hans forhold til kone og barn har ikke noe til felles med det borgerlige familieforholdet. Det moderne arbeidet i industrien, den moderne undertrykkingen under kapitalen – som er lik i England og Frankrike, i Amerika og Tyskland – har fratatt proletariatet alle trekk av nasjonal karakter. Lovene, moralen, religionen er for proletaren bare borgerlige fordommer, skalkeskjul for like så mange borgerlige interesser.”
Sitatet ovenfor er fra “Det kommunistiske manifest”, som Marx skrev allerede i 1848. Likevel fikk ikke marxismen noen særlig betydning i den europeiske arbeiderbevegelsen før etter 1870.
Anarkismen
Anarkismen ble særlig viktig for arbeiderbevegelsen i Sør-Europa. Ordet kommer av det greske “an arkos”, som betyr uten styre. Anarki er altså ikke det samme som kaos, slik begrepet vanligvis blir brukt i dag. Anarkistene ville ha et statsløst samfunn, med små, selvstyrte enheter der alle deltok i beslutningsprosessene. En av de viktigste tenkerne i anarkismen var russeren Mikhail Bakunin.
Den marxistisk inspirerte sosialismen fikk stor framgang mellom arbeidere i land som Tyskland og Frankrike. I Spania og Italia stod derimot anarkismen sterkt.
Arbeiderne organiserer seg
I de fleste europeiske land hadde det vært forbudt for arbeiderne å organisere seg i første halvdel av 1800-tallet. I tillegg svartelistet arbeidsgiverne organiserte arbeidere og nektet å gi dem arbeid. Men etter 1850 opplevde europeisk økonomi en vekstperiode som førte til større etterspørsel etter arbeidskraft. Da hadde ikke industrieierne råd til å nekte folk arbeid, siden mangelen på arbeidskraft var stor. 1850-årene ble derfor innledningen til en periode med sterk fagforeningsvekst. Generelt opplevde europeiske fagforeninger sterk vekst i perioder med økonomisk høykonjunktur. I økonomiske nedgangstider var organiseringsiveren mindre.
Det var i Storbritannia at organisasjonsveksten ble tydelig først. Framfor alt var det de faglærte arbeiderne som gikk sammen, i sine respektive bransjer. De arbeidet for sine egne yrkesgruppers interesser og var uten felles politiske målsettinger. De var hverken marxistiske eller revolusjonære. Fagforeningslederne ble ansett for å være ansvarlige i forhandlinger med arbeidsgiverne, særlig fordi de var moderate i kravene og unngikk streiker. Her ligger delvis forklaringen på at den liberale Gladstone-regjeringen legaliserte fagbevegelsen i 1861, og at det britiske parlamentet ga stemmerett til byarbeiderne i 1867. Først i 1880-årene ble det dannet fagforeninger der både faglærte og ufaglærte arbeidere var med.
Britiske fagforeninger greide til en viss grad å oppnå sosiale forbedringer. I andre europeiske land derimot, ble fagforeningslederne ofte forfulgt. De første fagforeningene på kontinentet var bygd etter britisk modell, det vil si at de var basert på visse fagarbeidergrupper, og at de skulle arbeide for bedre arbeidsforhold og holde seg borte fra politikken.
Andre viktige sammenslutninger var samvirkelagene. De vokste fram i arbeiderstrøk over hele Europa i de siste tiårene av 1800-tallet og var et alternativ til de butikkene som bedriftene selv drev, og der arbeidere ofte satt fast i gjeld.
Rundt overgangen til 1900-tallet gikk fagforeningene inn i en mer pågående fase. Særlig i stålindustrien, verftsindustrien og bilindustrien vokste det fram effektive organisasjoner. Det hang sammen med at arbeiderne i disse næringene arbeidet sammen under samme tak i store bedrifter, der det var lettere å stå samlet. Nå hadde organisasjonstanken også begynt å slå gjennom hos arbeidsgiverne. For arbeiderklassen kunne det virke både positivt og negativt. På den ene siden drev arbeidsgiverorganisasjonene med svartelisting av streikeledere, de organiserte spionasje i fagbevegelsen, og mobiliserte politiet for å hindre streikeaksjoner. Men på den andre siden åpnet de i større grad enn før for kollektive lønnsforhandlinger med arbeiderne.
Streiker og voldelige arbeidskonflikter
Det eneste protestmiddel arbeiderne hadde, var streikeaksjoner. Hver enkelt arbeider var maktløs overfor arbeidsgiveren, og “kravstore” arbeidere fikk gjerne sparken. Men samlet fikk arbeiderne større slagkraft. I store fabrikker med dyrt produksjonsutstyr var streik et effektivt våpen.
Ofte kunne en streik være innledningen til en voldelig arbeidskonflikt. Mange skildringer fra de industrialiserte delene av Nord-Spania forteller om slike konflikter. Et eksempel er storstreiken våren 1890.
Det begynte med en lovlig arbeiderdemonstrasjon 4. mai. Representanter for arbeiderne fikk presentere kravet om ti timers arbeidsdag for lokale myndigheter i Bilbao. Det gikk fredelig for seg. Men en av gruvelederne gav noen gruvearbeidere som hadde vært med på planleggingen av demonstrasjonen, sparken. Da la mer enn 200 gruvearbeidere ned arbeidet i protest, om morgenen 13. mai. Utover dagen økte tallet på streikende til 5000, og dagen etter var tallet oppe i 10 000 streikende gruvearbeidere. De la i vei mot industriområdene for å få støtte fra fabrikkarbeiderne og gå i samlet flokk mot sentrum av Bilbao. 14. mai var hele 30 000 arbeidere i streik, og mange samlet seg i gatene i byen.
Bedriftslederne hadde myndighetene på sin side, og det ble erklært krigstilstand. Politi og soldater ble satt inn for å få kontroll over massene, under påskudd av at offentlig orden var i fare. Flere arbeidere ble drept og skadet av kulene fra hær og politi, og mange ble satt i fengsel. Liknende episoder skjedde i flere europeiske land.
Pariskommunen
Det franske keiserdømmet måtte gi tapt for den prøyssiske hæren under den fransk-tyske krigen i 1871. Da brøt det ut borgerkrig i Frankrike. Arbeidere og intellektuelle i Paris gjorde opprør mot den konservative franske regjeringen og erklærte Paris som selvstendig kommune. Mange håpet at Paris skulle være et sosialistisk kjerneområde for revolusjonen, som så skulle spre seg over hele kontinentet. Tilhengerne av kommunen, kommunardene, satte i gang egne skoler og barnehager, verksteder og vareutsalg, og de prøvde å forsvare seg mot hungersnød og mot trusselen fra den franske sentralregjeringen.
Alt i mai samme år trengte regjeringstropper inn i Paris, og det kom til blodige kamper. Nesten 20 000 sosialister og demokrater mistet livet, og 38 000 ble fengslet. Mange av dem ble deportert til ulike straffekolonier. Men fordi det var kommunarder som blant annet hadde tatt livet av erkebiskopen i Paris og satt fyr på justispalasset, mente mange at de hadde fått som fortjent, og at Paris nå unnslapp et venstreekstremistisk terrorvelde.
Pariskommunen hadde hatt støtte bare i deler av den europeiske arbeiderbevegelsen. Mange europeiske arbeidere så på de voldelige metodene som skremmende. De fleste var opptatt av å skaffe seg bedre kår innenfor rammene av det eksisterende samfunnet. De intellektuelle sosialistene i Europa hadde derimot større sympati for kommunen.
Her ser vi et spenningsforhold som fantes i den sosialistiske arbeiderbevegelsen: Det var først og fremst de intellektuelle sosialistene som stod for den marxistiske revolusjonære læren, og som drømte om verdensrevolusjonen og om det klasseløse samfunnet en gang i framtiden. For arbeiderne selv var det viktigere å forbedre situasjonen her og nå, med fagforeninger som kunne forhandle fram bedre vilkår i arbeidslivet. En konkret lønnsøkning, lengre matpause og større trygghet på arbeidsplassen var viktigere enn vidløftige planer om et nytt samfunn langt framme i tid.
De marxistiske tekstene, for eksempel verket Kapitalen, var dessuten vanskelig tilgjengelige for arbeidere med lite skolegang og dårlige lesekunnskaper. Derfor virket marxismen mer tiltrekkende på borgerskapets opprørske barn, de som hadde utdanningen som skulle til for å forstå denne læren, enn på arbeiderne selv.
Selv om arbeidere så med skepsis på Pariskommunen, brukte europeiske myndigheter denne kommunen som et påskudd til å slå hardt ned på fagforeningsarbeid og sosialistisk aktivitet. Mange fagforeningsledere og sosialister ble arrestert. Flere steder ble også arbeiderforeninger forbudt. Det skjedde for eksempel i Spania.
Indirekte var Pariskommunens fall en medvirkende årsak til at Den første internasjonalen gikk i oppløsning i 1876. Denne foreningen var det første forsøket på å danne en internasjonal sammenslutning av sosialister. Det skjedde i London i 1864, og både Marx og den russiske anarkisten Bakunin var medlemmer. Sammenslutningen så med optimisme på Pariskommunen. Men kommunen gikk under, og den internasjonale sammenslutningen gikk i oppløsning. Det skjedde delvis på grunn av indre ideologisk uenighet i organisasjonen, og delvis på grunn av den generelle forfølgelsen av sosialister.
Politiske arbeiderpartier – tysk arbeiderbevegelse blir et forbilde
I 1880-årene gikk den europeiske arbeiderbevegelsen inn i en ny fase. Nå ble det dannet politiske arbeiderpartier. Stadig flere arbeidere hadde fått stemmerett, og det ble mulig å fremme arbeidernes interesser gjennom de nasjonale parlamentene.
Det første partiet som arbeidet med en slik målsetting, var det tyske arbeiderpartiet. Det var en sammenslutning av to sosialistpartier, under navnet Det tyske sosialdemokratiske parti (SPD), som ble stiftet i byen Gotha i 1875. Partiet ville arbeide for reformer gjennom den tyske nasjonalforsamlingen, men ble aktivt motarbeidet av myndighetene. Til tross for de antisosialistiske lovene i Tyskland fikk partiet økt oppslutning i arbeiderklassen. I 1890, da lovene mot sosialistisk virksomhet ble opphevet, var det flere sosialistrepresentanter i nasjonalforsamlingen enn i 1878, da lovene ble innført.
I 1880-årene satte Bismarck-regjeringen i gang en kampanje for å demme opp mot sosialismen også på andre måter. Det ble innført flere sosiale lover som skulle skape ro, orden og oppslutning i arbeiderklassen. Derfor ble Tyskland det første landet i verden som innførte ulykkestrygd, syketrygd og alderspensjon. Liknende tiltak kom etter hvert også i andre europeiske land. Men den taktikken de tyske myndighetene valgte, hjalp lite. Ved det siste valget før 1914 fikk sosialdemokratene størst oppslutning, med hele 35% av stemmene. Medlemstallet i partiet hadde da passert 1 million.
Kvinner i et klasseperspektiv
Den tyske arbeiderbevegelsen omfattet blant annet et sterkt kvinneforbund, der Clara Zetkin spilte en viktig rolle. Hun ble også en av de viktigste agitatorene og teoretikerne i den internasjonale sosialistbevegelsen. Et sentralt poeng for Zetkin var at arbeiderkvinnene var undertrykt både som kvinner og som arbeidere.
Her skilte Zetkin seg ut fra andre sosialistiske tenkere, for eksempel Friedrich Engels, som mente at undertrykkingen av kvinner og undertrykkingen av proletariatet var to sider av samme sak. Men Engels var opptatt av kvinnen som kvinne i relasjon til mannen, ikke av kvinnen som arbeider. Han mente det var en klassemotsetning mellom mann og kvinne, og at kvinneundertrykking hang sammen med at mennene hadde kontroll over økonomien. Fordi mennene var ute i arbeidslivet, måtte kvinnene være hjemme og passe barn og hjem. Familien fungerte som en form for prostitusjon, mente Engels, fordi kvinnene måtte selge seg til mannen for å overleve. På samme måte som arbeideren ble utbyttet av kapitalisten, ble kvinnen utbyttet av mannen. Men kvinnelige sosialister som Clara Zetkin pekte på at også kvinnene var arbeidere, og som arbeidere ble også kvinnene utbyttet av kapitalistene.
Revolusjon eller reformer?
Etter hvert ble det dannet sosialdemokratiske partier i flere europeiske land, som Frankrike, Belgia, Spania og Norge. De nye partiene kopierte partiprogrammet til SPD og lærte av de erfaringene dette partiet hadde gjort i kampen for arbeiderrettigheter i Tyskland. Alle de sosialdemokratiske partiene var inspirert av marxismen, men arbeidet for bedre kår for arbeiderne gjennom nasjonalforsamlingene. Dermed ble marxismen i praksis mindre revolusjonær, og for mange ble det tydelig at ideologien måtte revideres og tilpasses den faktiske situasjonen.
Tyskeren Eduard Bernstein ble en viktig talsmann for en revidering av marxismen. Han kritiserte Marx’ påstander om at krise og revolusjon var uungåelig. Drømmen om revolusjonen var irrasjonell, mente Bernstein, det var en drøm om paradiset. I stedet framhevet han det sosialistiske idealet om rettferdighet, som han mente kunne få stor gjennomslagskraft blant velgerne.
Bernstein koblet sosialismen med liberale ideer om personlig frihet og demokrati, og mente det var mulig å skape et sosialistisk samfunn ved hjelp av flertall i folkevalgte forsamlinger. Samfunnet skulle endres gjennom reformer, ikke gjennom revolusjon. Denne linjen skaffet arbeiderpartiene oppslutning fra nye velgergrupper som funksjonærer og småbønder.
En internasjonal arbeiderbevegelse
“Den andre internasjonalen” ble grunnlagt i 1889. Til forskjell fra den første hadde denne organisasjonen bred oppslutning fra arbeiderklassen. Gjennom medlemspartiene hadde Den andre internasjonalen over 3 millioner medlemmer og var et viktig forum for ideologisk debatt.
Også den andre internasjonalen var stiftet på et rent marxistisk program, men under kongressen i Paris i 1900 ble det åpnet for en mer reformistisk retning. Indirekte ble dessuten arbeiderpartiene oppfordret om å arbeide gjennom nasjonalforsamlingen for å fremme sosialismen – i alle fall som praktisk taktikk mens de ventet på revolusjonen.
Siden arbeiderpartiene etter hvert konsentrerte seg mer om å arbeide for reformer innenfor nasjonalforsamlingene i de forskjellige land, ble sosialismen svakere som internasjonal bevegelse. De forskjellige partiene ble mer opptatt av å arbeide for bedre kår for arbeiderne innenfor sine egne landegrenser, enn av solidariteten med arbeidere i andre land. I 1914 sprakk også samarbeidet i Den andre internasjonalen. Representantene greide ikke å bli enige om en felles politisk retning.
Ved senere avstemninger om våpenbevilgninger til første verdenskrig støttet sosialistrepresentanter både fra Tyskland, Frankrike og Storbritannia opp om opprustning i sine land. Det var i virkeligheten det samme som opprustning mot klassefrender i andre land. Det ser med andre ord ut til at nasjonalismen på det tidspunktet var blitt en sterkere kraft enn den internasjonale klassesolidariteten.
Den norske arbeiderbevegelsen
Både i Norge og i Norden ellers ble arbeiderbevegelsen i stor grad bygd opp etter tysk modell. Sentrale personer i bevegelsen var inspirert av europeiske sosialister og sosialdemokrater og hadde nær kontakt med arbeiderbevegelsene i Tyskland, Frankrike og andre europeiske land. En slik sentral person var Christian Holtermann Knudsen, som blir regnet som grunnleggeren av den moderne arbeiderbevegelsen i Norge.
De første norske fagforeningene ble dannet under de gode økonomiske tidene i 1870-årene. Felles for alle foreningene var at det var håndverkere som gikk sammen – det var typografer, snekkere og skreddere. Men foreningene var sårbare for konjunktursvingninger, og de fleste døde ut mot slutten av tiåret.
I perioden etterpå vokste industrien, og tallet på industriarbeidere økte. Bland mange arbidere økte misnøyen med de sosiale og økonomiske forholdene de levde under. Det gav seg utslag i spontane streiker, som i Drammen i 1881. Denne streiken ble utløst da arbeiderne ved en av dampsagene i byen la ned arbeidet i protest mot lavere lønninger. Arbeiderne ved andre bedrifter slo lag med dem, og det kom til demonstrasjoner i gatene og sammenstøter med politiet. Militær hjelp ble tilkalt for å få kontroll over situasjonen, men i stedet oppstod det gatekamper mellom arbeidere og soldater.
De utmattede soldatene åpnet ild mot demonstrantene, men da en unggutt ble drept, trakk arbeiderne seg tilbake. De gikk tilbake til arbeidet uten å ha oppnådd noe som helst.
I 1880-årene var det på nytt bedre konjunkturer, og det kom en ny organiseringsbølge. Nå var det særlig håndverkssvenner som gikk i spissen for foreningene. Flere av dem hadde vært ute i Europa under sin læretid, og de kjente til både arbeiderbevegelser og radikale tanker fra andre land. Mange av de nye foreningene ble basert på selvhjelpstanken – gjennom flid, sparsomhet og edruskap skulle arbeiderne bedre sine egne kår. Innsamlinger mellom medlemmer ble til hjelpekasser som skulle gi støtte til medlemmer ved sykdom og arbeidsløshet eller betale begravelser og hjelpe familier dersom forsørgeren døde.
Arbeiderkvinneforeningene
I 1889 var det streik ved Bryn og Grønvold fyrstikkfabrikker. De kvinnelige arbeiderne la ned arbeidet etter at lønningene var blitt satt kraftig ned. Men streiken var like mye en protest mot de helsefarlige arbeidsforholdene ved fyrstikkfabrikkene. Aksjonen til disse arbeiderkvinnene vakte stor oppmerksomhet, og kravet om vern mot helsefarlig arbeid fikk støtte blant mange. Noen dager etter opprettet fyrstikkarbeiderkvinnene sin egen fagforening.
I de neste årene ble flere nye arbeiderkvinneforeninger dannet, både i håndverksfagene og i tekstil og tobakksindustrien. Til og med tjenestejentene prøvde å organisere seg, men foreningen deres var ikke aktiv i mange år. Det var ikke lett å skape en slagkraftig organisasjon for en yrkesgruppe som var spredt på så mange forskjellige arbeidsplasser. Dessuten hadde tjenestejentene gjerne et kort yrkesliv før de fikk en egen familie og ble hjemmeværende. Derfor var det vanskelig for organisasjonen deres å få en sammenhengende ledelse og en stabil medlemsmasse. Det siste var et problem også for andre kvinneforeninger.
I 1895 ble den første sosialistiske kvinneforeningen dannet. Det var opptakten til en bredere sosialdemokratisk kvinnebevegelse. Det hendte at de borgerlige kvinnesakskvinnene kom med utspill til arbeiderkvinnene om samarbeid på tvers av klasseskillene. Men arbeiderkvinnene var lojale mot sin egen klasse og mot Arbeiderpartiet, som ble grunnlagt i 1887. De dannet også sitt eget Arbeiderpartiets Kvinneforbund i 1901.
Arbeiderpartiet
Det norske Arbeiderparti (DNA) hadde sitt første landsmøte i 1887 i Arendal. Partiet ville blant annet arbeide for stemmerett for alle menn og kvinner, for åtte timers arbeidsdag og for arbeidervernlover. Flere av de sentrale personene i partiet hadde hatt nær kontakt med arbeiderbevegelsene i Tyskland, Frankrike og Danmark, og de var opptatt av samarbeid på tvers av landegrensene. Men først på landsmøtet i 1889 ble Arbeiderpartiet erklært et sosialistisk parti, med et program som var inspirert av det tyske arbeiderpartiet. Samme år var utsendinger fra DNA med på en konferanse som Den andre internasjonalen holdt i Paris. Der ble 1. mai vedtatt som internasjonal kampdag for åtte timers arbeidsdag.
Arbeiderpartiet ville arbeide for bedre kår for arbeiderne gjennom reformer i Stortinget. Men da partiet ble grunnlagt, var det ennå langt fra alle arbeidere som hadde stemmerett. Allmenn stemmerett var derfor en av de viktigste kampsakene for Arbeiderpartiet. I tillegg måtte partiet konkurrere med Venstre om arbeiderstemmene.
I 1903 kom Arbeiderpartiets første gjennombrudd. Et nydannet lokallag i Troms fikk da oppslutning fra både fiskerbønder og arbeidere og fikk hele to tredeler av stemmene i fylket ved stortingsvalget i 1903. Partiet fikk dermed fire representanter inn på Stortinget. For de andre partiene var denne hendelsen et faresignal: Sosialismen var på frammarsj i Norge slik som i Europa ellers.
En sosialistisk massebevegelse
I 1899 utgjorde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen i Norge 13 landsomfattende fagforbund med over 9000 medlemmer. Disse fagforbundene var kjernen da Arbeidernes faglige Landsorganisasjon ble opprettet samme år, som en landsomfattende fellesorganisasjon for fagforeningene. Denne var klart forankret i Arbeiderpartiet. To av medlemmene fra partiets sentralstyre fikk plass i sekretariatet i Landsorganisasjonen, og to fra sekretariatet satt i partistyret i Arbeiderpartiet.
Landsorganisasjonen vokste til en av de sterkeste organisasjonene i landet, og Arbeiderpartiet fikk stadig flere velgere. Fra stortingsvalget i 1915 hadde partiet støtte fra om lag hver tredje velger. Men både Landsorganisasjonen og DNA var to grener av en bredere massebevegelse, bygd opp etter modell fra Tyskland. Arbeiderbevegelsen løftet hele arbeiderklassens stilling i det norske samfunnet. Arbeiderne ble handlekraftige og mer kunnskapsrike, med en kollektiv bevissthet om sin egenverdi som arbeidere.
Bevegelsen arbeidet på tre områder. For det første kjempet Landsorganisasjonen for høyere lønninger og bedre vilkår i arbeidslivet. Arbeidsgiverne organiserte seg i 1900 i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF), som i dag har endret navn til Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Et gjennombrudd for organisasjonsretten og kollektive avtaler kom i 1907, da partene ble enige om den første landsomfattende tariffavtalen for verkstedsindustrien. En tariffavtale er en skriftlig, forpliktende avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverorganisasjon om arbeids- og lønnsvilkår. Med denne avtalen i 1907 fikk alle verkstedsarbeidere som var organisert i LO, en garantert minstelønn.
For det andre arbeidet Arbeiderpartiet i folkevalgte organer som Stortinget og kommunestyrene for et lovverk som kunne sikre arbeidstakernes interesser bedre, og for bevilgninger til forskjellige sosiale formål. Kommunal boligbygging og gratis skolebøker var kampsaker for arbeiderpartirepresentantene i kommunestyrene. I Stortinget var en ny sosialpolitikk den sentrale kampsaken.
For det tredje arbeidet både fagforeningene og partiet for medlems- og klasseinteressene gjennom lokale aktiviteter for arbeiderne selv. De opprettet idrettslag og arrangerte kulturaktiviteter som sangkor, musikkorps og teaterlag. Bevegelsen skapte tette sosiale miljøer rundt felles verdier som arbeid og solidaritet, og samlet seg om felles symboler som faner, kampsanger og 1. mai mønstringer. Det ble dessuten arbeidet for å øke opplysningsnivået blant arbeidere, gjennom kveldskurs og etter hvert også gjennom egne arbeideraviser. På industristedene ble gjerne Folkets Hus det viktigste møtestedet. I disse forsamlingshusene var det oftest kontorlokaler for fagforening og lokallag, det var kafe, bibliotek, møtelokale og teaterscene. Husene var i flittig bruk, både til sosialt og kulturelt samvær. Vi kan si at arbeiderklassen etter hvert utgjorde et eget samfunn, med en sterk klassebevissthet og et felles motsetningsforhold til det borgerlige samfunnet.
Konturene av en velferdsstat
Arbeiderspørsmålet kom for alvor på dagsordenen i norsk politikk i 1885. Da ble en arbeiderkommisjon nedsatt av regjeringen Sverdrup, etter at flere andre land hadde satt ned slike kommisjoner. Målsettingen var å greie ut hvordan staten kunne hjelpe “den ubemidlede del av befolkningen”. De sosiale problemene og økte fattigutgifter var viktige årsaker til at kommisjonen ble nedsatt. I tillegg var det et uttalt motiv å få den gryende arbeiderbevegelsen inn i “sunne og sindige spor” – det vil si å holde arbeiderne unna sosialismen.
På bakgrunn av arbeidet i denne kommisjonen ble arbeidervernlovene vedtatt i Stortinget i 1892. Regulering av barnearbeid sto sentralt, og det ble nå forbudt for barn under 12 år å være i arbeid. Kvinner skulle ikke ha lov til å gjøre gruvearbeid eller arbeide ved farlige maskiner, og de skulle heller ikke arbeide i de første ukene etter en fødsel.
I 1894 vedtok Stortinget en ordning med ulykkesforsikring, den første trygdordningen i Norge. Tanken var at arbeidere som ble skadet i bedriftsulykker, skulle få hjelp til å klare seg økonomisk. En del av trygden var finansiert av arbeiderne selv. I 1909 ble også syketrygd innført. Alle disse tiltakene var inspirert av tysk sosialpolitikk, men de tyske ordningene var mer omfattende. Alderspensjon, for eksempel, ble ikke innført i Norge før i 1936.
Et mindretall i Stortinget ville gi lovfestede reguleringer av arbeidstida, med ti timers arbeidsdag. I industrien var arbeidsdagen som regel ti timer eller mer, og tolv timer var vanlig for skiftarbeid. I Norge ble det ikke gjennomslag for ti timers normalarbeidsdag før i 1915, og åtte timers normalarbeidsdag ble lovfestet i 1919. Ferie var ikke vanlig.
I 1906 kom en internasjonal arbeidervernkonferanse sammen i Tyskland. Kongressen tilrådde forbud mot nattarbeid for kvinner. Dette forslaget ble ikke vedtatt i Norge. Norge og Danmark var dermed de eneste landene som avviste den første internasjonale arbeidervernkongressens anbefalinger.
De sosialpolitiske vedtakene i Stortinget i 1890-årene forteller at synet på hva som var statens oppgave, hadde endret seg. Det liberalistiske idealet på 1800-tallet hadde vært en passiv stat, en stat som skulle gripe minst mulig inn i arbeidslivet. Nå var det enighet om at staten skulle påta seg en del sosialpolitiske oppgaver.
Denne tendensen var felles for flere europeiske stater. Men utover 1900-tallet var det uenighet om i hvor stor grad staten skulle gripe inn, både når det gjaldt arbeidslivsreguleringer og andre velferdstiltak for borgerne.