I historiebøkene står ofte overskrifter som “Den industrielle revolusjonen” ved siden av “Den franske revolusjonen” og “Den amerikanske revolusjonen”. Men det er en forskjell: De to sistnevnte var politiske revolusjoner, mens den første var en omforming av vareproduksjonen og økonomien i samfunnet.
Det kan også diskuteres hvor godt begrepet «revolusjon» passer i denne sammenhengen. En revolusjon er noe som skjer brått og med stor kraft, som river bort det gamle og skaper nye ordninger. Dette er typisk for politiske revolusjoner.
Den industrielle revolusjonen kom verken brått eller med stor kraft, og den rev heller ikke ned det gamle. Omformingen av vareproduksjonen og økonomien begynte for alvor i England på slutten av 1700-tallet og spredte seg videre til kontinentet i det følgende århundret.
Overgangen fra jordbrukssamfunn til industrisamfunn i Norge begynte seriøst rundt 1900. Selv i dag, skiller vi ofte mellom deler av verden som er industrialisert, og land hvor industrialisering og moderne økonomi ennå ikke har fått fotfeste. Vi refererer til disse som i-land og u-land.
Ved utgangen av middelalderen var England et jordbruksland, noe tilbakestående i vest-europeisk sammenheng. Men ved midten av 1700-tallet hadde England blitt det ledende økonomiske området i Europa. Hvordan kunne dette skje, og hva var forutsetningene for at England skulle bli det første industrialiserte landet i verden?
Eiendom og makt i England
På 1600-tallet kom mange selveiende bønder i England i økonomiske vanskeligheter, noe som førte til at jorden til bøndene ble kjøpt opp av godseierne. De selveiende bøndene forsvant nesten helt i England på 1700- og 1800-tallet. Samlingen av jordeiendommene førte til at de fattigste ble flere og fattigere, samtidig som eiendom og formue ble konsentrert i hendene på en liten gruppe godseiere. England fikk store grupper av eiendomsløse som måtte ha lønnsarbeid. Disse gruppene var ofte nødt til å flytte for å finne arbeid.
I 1690 ble det estimert at godseiere eide 60-70% av jorden. Et århundre senere hadde de mellom 70 og 75%, og etter midten av 1800-tallet eide godseierne hele 80% av landets jord. En gruppe av både små og store godseiere utgjorde en elite i det engelske samfunnet på det økonomiske, politiske og sosiale området. Denne eliten ledet lokalstyret, dominerte parlamentet og inneholdt de fleste embetene i kongerikets styring.
England skilte seg betydelig ut fra resten av Europa fordi adelen var svært liten. Bare en mindre del av den jordeiende eliten i England hadde adelige titler. Bare rundt 200 familieoverhoder hadde slike titler, i motsetning til en halv million i Frankrike. Deres eneste privilegium var retten til en plass i overhuset i parlamentet. Den engelske adelen måtte også betale skatt, men de godtok det fordi kongen ikke kunne kreve skatter uten at de var forhåndsgodkjent i parlamentet. Et spesielt kjennetegn for England på 1700-tallet var at landet hadde mange eiendomsløse som var avhengige av å finne betalt arbeid, og en liten, men ekstremt rik elite som også hadde stor politisk makt.
Kull og damp
Mange steder i Europa på 1700-tallet opplevde en energikrise. De store byene trengte store mengder brensel, og hovedsakelig ble det brukt ved. Avskoging var en trussel både i England og Frankrike, samt i andre sentrale områder på kontinentet. Et alternativt brensel var kull, som det fantes mye av i enkelte områder, særlig i England, men også på kontinentet. Utfordringen var å utvinne kullet, spesielt fordi det sivet vann inn i gruvene. Tidlig på 1700-tallet begynte man i England å bruke dampdrevne pumper for å pumpe vannet ut av gruvene. Dermed kunne produksjonen av kull økes.
Det andre problemet var å frakte kullet til steder der det var behov for det. For at kullet skulle utnyttes, måtte transportproblemet løses. Et tredje problem var knyttet til byggemateriale, som alltid hadde vært tre og stein. Men på 1700-tallet kom også jern i bruk, fordi framstillingen av jern ble enklere da koks ble tatt i bruk i stedet for trekull i smelteprosessen. Pumper drevet av dampmaskiner gjorde det mulig å hente opp kull fra dype gruver, og kullet gjorde det mulig å produsere koks til å smelte mer og bedre jern.
I 1779 ble den første broen, som utelukkende bestod av jern, bygget over elven Severn i Shropshire, England. Transporten ble forbedret ved bygging av bedre veier og et nettverk av kanaler der tunge laster kunne fraktes på prammer. Men det store gjennombruddet når det gjaldt transport, kom med jernbanen fra 1830-årene. Lokomotivet var en kombinasjon av damp, kull og jern – dampmaskinen ble drevet med kull, og hele lokomotivet og jernbanen var fremstilt av jern.
Industriell produksjon
Det viktigste skillet mellom industriell produksjon av varer og andre fremstillingsmetoder er bruk av maskiner. Tidligere var all vareproduksjon basert på håndverk, og menneskelig arbeidskraft ble brukt i alle deler av produksjonen.
For å lage tekstiler måtte man først spinne tråd, og deretter måtte tekstilene veves. Dette arbeidet ble utført hjemme, men det var vanlig å gjøre det på oppdrag for tekstilhandlere, som både leverte råmaterialer og vevstol. Den mest vanlige råvaren var ull, og ulltøy var det eneste tekstilet de fleste hadde råd til å kjøpe, helt frem til 1600-tallet. Fra da av ble det importert store mengder rimelig bomullstøy fra India. Det indiske bomullstøyet var for det første billig nok til at de fleste kunne kjøpe det, og for det andre ble det svært populært fordi det var lett å vaske og tørke, og hadde fine, fargerike mønstre.
De engelske ulltøyfabrikantene tålte ikke denne konkurransen og overtalte parlamentet til å forby import av bomullstøy fra India. Men det var bare importen man kunne forby – ikke populariteten. Dermed begynte importen av råbomull, som kunne kjøpes i de amerikanske koloniene, hvor store bomullsplantasjer dyrket bomull ved hjelp av slavearbeidskraft. Problemet var altså ikke lenger konkurransen fra indisk bomull, men hvordan engelske vevere skulle klare å produsere nok til å møte den store etterspørselen etter bomullstøy.
I 1733 ble det oppfunnet en vevstol som drev vevskyttelen mekanisk, noe som gjorde at veveren kunne doble tempoet sitt. Men selv om vevingen ble mer effektiv, oppsto det raskt mangel på tråd, siden tråden fortsatt ble spunnet for hånd, én og én.
I 1764 ble det imidlertid konstruert en spinnemaskin som kunne spinne flere tråder samtidig. Denne maskinen fikk navnet «Spinning Jenny», oppkalt etter Jenny Hargreaves, kona til oppfinneren James Hargreaves. Dette førte til en betydelig økning i trådproduksjonen. I 1784 ble det også utviklet en vevstol som kunne drives med damp eller vannkraft, noe som ytterligere effektiviserte produksjonsprosessen.
De nye oppfinnelsene gjorde det mulig for en arbeider å spinne hundre ganger så mye tråd på samme tid som med de gamle spinnemetodene, og én person kunne passe to dampdrevne vevstoler som vevde 15 ganger raskere enn den raskeste veveren med en tradisjonell vevstol. Imidlertid kunne ikke spinnemaskiner og dampvevstoler stå i hjemmene til folk flest, hvor veving og spinning tidligere hadde foregått. Store fabrikker ble nå bygget, utstyrt med dampmaskiner som drev flere spinnemaskiner og vevstoler samtidig, og hundrevis av arbeidere ble ansatt for å passe maskinene.
I 1830 var det en halv million arbeidere i England som arbeidet i bomullsindustrien. Engelsk bomull hadde blitt en stor eksportvare og utgjorde hele 40 % av verdien av alt som ble eksportert fra Storbritannia. Det som hundre år tidligere hadde vært basert på hjemmeproduksjon av tråd og tekstiler, ble nå masseprodusert i store fabrikker. Maskinene utførte det meste av arbeidet i høyt tempo, mens arbeiderne passet maskinene.
Hvorfor kom industrialiseringen først i England?
Hvorfor var det nettopp i England at maskiner, fabrikker og industriell vareproduksjon først vokste fram? Listen over årsaker kan gjøres lang, og historikerne diskuterer stadig hva som var de viktigste faktorene, samt hva som var årsaker og hva som var virkninger. Var for eksempel oppfinnelsen av nye spinnemaskiner og vevstoler årsaker til den industrielle utviklingen, eller var de bare virkninger av at etterspørselen etter bomullstøy var så mye større enn det som kunne produseres på tradisjonell måte?
Det er ingen tvil om at England hadde gode forutsetninger for en industriell utvikling. Det meste av jordeiendommen kom i hendene på rike godseiere. Mange bønder ble jaget fra gårdene, slik at godseierne kunne bruke åkrene deres til beiteland for sau og storfe. Mange ble dermed eiendomsløse arbeidere som søkte til byene for å finne arbeid. I byene var alle avhengige av å kjøpe det meste de trengte, og spesielt billig bomullstøy ble en viktig vare. Innenlands ble det derfor slik at stadig flere arbeidere utgjorde en stadig viktigere forbrukergruppe.
Økt byvekst eller urbanisering var en viktig faktor, både fordi flere og flere ble avhengige av lønnsarbeid, og fordi markedet for ferdigproduserte varer ble større og større. I tillegg var det viktig at det fantes en gruppe rike jordeiere som var villige til å investere penger i å produsere varer for å tjene enda mer.
De samme forutsetningene – mange folk som bodde i byer og mange rike som var villige til å investere formuen sin for å tjene enda mer penger – fantes også i Nederlandene, som var det fremste handelsområdet i Europa på 1600-tallet. Men i Nederlandene fantes det ikke kull.
Kull fantes i Frankrike, men Frankrike var et jordbrukssamfunn hvor bøndene i stor grad drev på tradisjonelt vis. Dessuten regnet de fleste godseierne seg til adelen og mente at det var uverdig for dem å leve av andre inntekter enn avgifter og leier av jordeiendom. I tillegg var det slik at da fabrikker og dampmaskiner for alvor ble en viktig del av produksjonslivet i England på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, var det revolusjon i Frankrike og krig på Kontinentet. Også Storbritannia deltok i denne krigen, men det var lite krig på de britiske øyer. Her kunne det økonomiske livet utvikle seg uforstyrret.
Krigene var i seg selv en drivkraft i utviklingen av industriproduksjonen. Etterspørselen etter jern og produksjon av våpen og ammunisjon økte sterkt under sjuårskrigen, den amerikanske frigjøringskrigen, og ikke minst under napoleonskrigene. Disse krigene var også viktige fordi de bidro til å sikre Storbritannia makten på havet, ikke bare militært, men også når det gjaldt kontroll over handelen på verdenshavene.
I første halvdel av 1800-tallet hadde Storbritannia blitt en militær- og handelsstormakt. Samtidig var britene ledende innenfor vareproduksjon og fremstillingen av arbeidsbesparende maskiner. Men på midten av 1800-tallet hadde industrialiseringen også for alvor spredt seg til Kontinentet, særlig til Frankrike og etter hvert til Tyskland.
En av de viktige forutsetningene for den industrielle revolusjonen var at arbeiderne kunne samles i fabrikker. Til produksjonen i fabrikkene måtte det finnes store mengder arbeidere som ikke drev jordbruk, men som var helt avhengige av lønnsinntekter. Lønnsarbeid var ikke noe nytt med den industrielle revolusjonen, det nye var organiseringen av slikt arbeid, med lange arbeidsdager og ensformig arbeid under oppsyn av arbeidsledere.
Arbeidsdagen i fabrikkene minnet mer om ufrie slavers vilkår enn om situasjonen til frie arbeidere som selv kunne styre arbeidstiden og selv hadde ansvar for arbeidet sitt.
Slaveri eller lønnsarbeid
På 1700-tallet var livegenskap, det vil si at bøndene ikke kunne flytte uten godkjenning fra godseieren, særlig utbredt i Øst-Europa, Danmark og Russland. Opplysningsfilosofene så på livegenskap som en form for slaveri og krevde at ordningen skulle oppheves. De var derimot lite opptatt av slaveriet i Amerika eller av slavehandelen fra Afrika. Dette hadde nok sammenheng med at opplysningstiden også var en tid da studiet av naturen var populært.
Tanken om at det fantes mange arter, både av blomster, dyr og mennesker, førte til at det ble vanligere å hevde at andre raser, særlig folk fra Afrika, var underlegne de hvite europeerne. Det ble et rådende syn blant europeerne at afrikanere tålte større plager og var mindre intelligente enn andre raser. Derfor ble det hevdet at de svarte heller ikke hadde krav på samme frihet som de hvite.
Kravet om frihet for slavene kom ikke fra tilhengere av opplysningsfilosofien, men fra pietistiske kristne samfunn. De hevdet at alle mennesker var like for Gud. På den ene siden var kravet at slaveriet måtte avskaffes fordi det var i strid med Guds vilje. På den andre siden var lønnsarbeidet i de nye fabrikkene en bedre måte å utnytte arbeidskraft på enn slaveri. Selv om slaver ikke fikk lønn for arbeidet sitt, var arbeidskraften deres kostbar. Slaver måtte kjøpes, og de var dyre. Dessuten måtte slaveeieren skaffe husvære, mat og klær til slavene sine. En lønnsarbeider i en fabrikk måtte derimot forsørge seg selv; fabrikkeieren hadde ikke andre utgifter enn lønnen, som ikke var høyere enn knapt nok til at arbeideren kunne skaffe seg husvære, mat og klær.
Fabrikkeieren hadde heller ikke ansvar for arbeidere som ble syke eller gamle. Slaveeieren hadde ofte utgifter til tilsyn med at slavene ikke rømte. Lønnsarbeiderne, derimot, rømte ikke fra fabrikkene; de kom snarere strømmende til fordi både befolkningsvekst og mindre behov for arbeidskraft i jordbruket førte til at lønnsarbeid i fabrikkene ble den eneste utveien for dem.
Fabrikkeiere og kristne grupper kunne altså enes i synet på at slaveriet måtte avskaffes. Slaveri var noe som tilhørte det gamle samfunnet, som arbeidskraft på jordegods eller som ubetalt tjenerskap. I det nye industrisamfunnet var lønnsarbeid den mest effektive formen for arbeidskraft. Derfor kan vi også se på avskaffelsen av slaveriet som en del av moderniseringen av samfunnet, og industrialiseringen som en annen del.
Storbritannia satte forbud mot slavehandel ved lov i 1807, og året etter fulgte USA. Men slaveri, det vil si å holde folk i ufrihet og tvinge dem til å arbeide uten lønn, ble ikke forbudt i Storbritannia før i 1833, i USA i 1863, og på Cuba og i Brasil først i 1880-årene. I Danmark-Norge ble slavehandelen forbudt i 1803.