Det var i Øst-Europa at vikingenes kombinasjon av vold og handel var mest organisert. Mynten dirhem var det som lokket, en verdifull mynt som ble trykket i store mengder i det arabiske Abbasid kalifatet og andre muslimske stater. Kalifatets store velstand tiltrakk seg luksusvarer fra hele den kjente verden, inkludert slaver, bivoks, honning og pels fra Nord-Europa. Arabiske handelsmenn kjøpte disse varene fra de nomadiske Khazarene og bulgarene som bodde på steppene nord for det kaspiske hav, og betalte for dem med dirhems. Disse myntene begynte å sirkulere blant slaverne, balterne og finnene, og rundt år 780 begynte de å dukke opp på handelsplasser som Staraja Ladoga ved Ladogasjøen og Grobina ved det Baltiske hav, hvor de kom i hendene til svenske handelsmenn. Dette oppmuntret svenskene til å begynne å utforske elvesystemene i Øst-Europa for å prøve å finne kilden til denne velstanden. Svenskene kan ha blitt lokket av den lukrative handelen, men deres ekspansjon østover var like voldelig som deres nabofolk danskene og nordmennene som reiste på tokt vestover, fordi mesteparten av deres handelsvarer kom fra slavetokter og samling av tributt.
Det er få direkte skriftlige kilder fra vikingenes militære aktiviteter i østen i forhold til de som skjedde vestover, spesielt på de britiske øyer og i Frankerriket. De mest verdifulle kildene kommer fra arabiske reisende og geografer, samt bysantinske forfattere, mange av dem hadde direkte kontakt med vikingene. Disse forfatterne var mer interessert i vikingenes tradisjoner og handel enn andre samtidige kilder, kanskje fordi de var mindre truet enn for eksempel britiske munker, som skrev mange av beretningene om nordboerne som kom til deres øyer for å plyndre. Vikingenes aktiviteter i øst var nært knyttet til opprinnelsen til den russiske staten, så de var et viktig tema i den tidligste russiske historie. De eneste samtidige kildene fra Skandinavia som omfatter vikingene i øst, kommer fra runesteiner i Sverige som hedrer mennene som reiste på ekspedisjoner til Russland og Hellas.
Fra svensker til Rus
Senest på 830-tallet hadde svenskene opprettet handelsruter fra det Balterhavet til Svartehavet og videre til det Kaspiske hav. Mange hadde reist enda lengre, og fulgt elvene helt til Konstantinopel, eller Miklagard som de kalte det, og Bagdad. På veien hadde svenskene som reiste langs de østlige elvene fått et nytt navn, Rus. Opprinnelsen til dette navnet, som ga Russland sitt navn, er omdiskutert. Den mest viden aksepterte forklaringen er at det stammer fra Ruotsi, det finske navnet for svenskene. Ruotsi stammer trolig fra gammelt norrønt Roðr, som betyr en gruppe roere. En annen mulig opprinnelse er at det kommer fra gresk, rusioi, som betyr blond.
Disse rus opprettet bosteder, eller mer trolig overtok eksisterende bosteder langs handelsrutene. Disse ga Russland sitt norrøne navn, Gardariki, kongedømmet av byer. Rus-folket ble den ledende handels og krigerstanden i disse bosetningene, men det store flertallet av innbyggerne var innfødte slavere eller finner. Disse bosetningene ble baser som vikingene brukte for å plyndre nabofolk for å motta tributt i form av slaver og pels, som både araberne og grekerne var ivrige etter å få tak i.
Vikingene plyndret om vinteren, fordi da var det enklere å reise over land siden bakken fra frossen og hard. Handelsekspedisjoner ble utført om våren, så snart isen var smeltet langs elvene og de returnerte om høsten, før isen kom tilbake.
Hovedkilden til skandinavenes aktiviteter i Øst-Europa stammer fra gravplasser, som inneholder typiske skandinaviske gjenstander. Både mannlige og kvinnelige graver har blitt utgravd, noe som indikerer at vikingene tok familien med seg.
Opprettelsen av den russiske staten
I løpet av den andre halvdelen av 800-tallet ble de rusiske bosetningene samlet i et kongedømme, og ifølge skriftlige kilder ble den første rus-staten opprettet rundt år 860. Ifølge kildene ble de lokale slaverne lei av sine konstante nabofeider, så de henvendte seg til Rus for å få tilsendt en ny leder til å styre deres rike. Valget deres falt på tre brødre, Rurik, den eldste, etablerte seg som hersker av Novgorod, Sineus tok over kontrollen av Beloozero ved Beloye-sjøen, og den tredje broren, Truvor, fikk styre Izborsk. Når Rurik sine brødre døde to år senere, arvet han også disse områdene, og ble hersker over here nordvest-russland. Novgorod var ikke grunnlagt før omtrent år 930, så Rurik sin hovedstad var trolig ved Gorodische, en tidligere øy noen få kilometer unna dagens bykjerne, hvor det har blitt oppdaget mange skandinaviske gjenstander fra 800-tallet.
Rurik døde omtrent år 879, og ble etterfulgt av Oleg, (Helgi på norrønt). Oleg var landsmann til Rurik, muligens en av hans underoffiserer. Lederne av Rus ble kalt Kniaz, som muligens betyr prins, men på indo-europeisk er opprinnelsen til ordet “konge”.
Omtrent samtidig som Rurik ble leder av Novgorod, seilte to brødre, Askold og Dir sørover langs elven Dniepr, og erobret byen Kiev fra den lokale slaviske befolkningen. Ifølge sagaene ble også Konstantinopel angrepet i 860 av disse brødrene, og lik alle andre angrep på byen av vikingene, ble angrepet beseiret. I 882 seilte Oleg fra Novgorod til Kiev, og erobret byen. Askold og Dir ble begge drept i angrepet, og Oleg flyttet permanent til byen fra Novgorod, og gjorde Kiev til hovedstaden i hans rike. Russere har sett på opprettelsen av Kiev-riket som opprinnelsen til den russiske stat, og derfor har de vanskelig for å akseptere at byen er en del av den uavhengige Ukrainske stat etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991.
Oleg ledet nok et angrep, denne gangen mot Konstantinopel, i 907, men ingen kilder fra byen nedtegnet skriftlige beretninger om angrepet, og angrepet kan muligens ha blitt oppdiktet. Det ble kort tid etterpå opprettet en handelsavtale mellom Kiev og Konstantinopel, hvor det ble avtalt at vikingene fra Kiev kunne melde seg opp i den bysantinske hæren. Oleg døde ikke lenge etterpå, omtrent i år 913.
Igor, Kievs første konge
Igor (Ingvar) etterfulgte Oleg, og han var den første historiske kongen av Kiev. Han ledet et mislykket felttog mot Konstantinopel, hvor mesteparten av flåten hans ble ødelagt av gresk ild, og han var heldig som kom seg unna med livet i behold. Han ledet også trolig raid i det kaspiske hav i 943, men det og var en mislykket affære, hvor sykdom reduserte hæren betraktelig under okkuperingen av en by kalt Barda i nåværende Aserbadsjan. Han forberedet et nytt angrep på Konstantinopel året etter, men dette ble ikke noe av da han ble tilbudt en ny handelsavtale av bysantinerne, som riktignok var dårligere enn den som ble tilbudt tre tiår tidligere.
Igor sine mislykkede felttog førte til at han måtte økte skattene til sine undersåtter, blant annet doblet han skatten til sine slaviske undersåtter. Når Igor plyndret et slavisk folk kalt Drevljane to ganger på kort tid, angrep de han og tok livet av han på bestialsk vis. Ifølge bysantinske kilder ble han hengt opp med beina mellom to trær som ble presset mot hverandre, før trærne ble sluppet løs og kroppen hans ble delt i to.
Svyatoslav
Igor sin etterfølger, Svyatoslav, var fremdeles bare barnet, så det var opp til hans kone, Olga (Helga) å få hevn for drapet på sin ektemann, og å forsvare det fremdeles unge riket. Krønikene forteller at Olga tok svært kraftig hevn på sine undersåtter, blant annet ble en ambasadde utsendt fra Drevljane begravd levende, mens en annen ble brent levende i en sauna. Senere ble 5 000 av Drevljane invitert til en begravelsesseremoni til minne om Igor sitt liv og virke. Etter hvert som kvelden skled ut, beordret Olga sine soldater til å slakte alle gjestene, og senere ble også hovedstaden deres beleiret.
Olga brukte spurver som hadde sulfur festet til vingene slik de kunne antennes. Spurvene fløy tilbake til hjemmene sine på takene i byen, og takene tok fyr. Til slutt var hele byen et stort inferno av flammer, og hele befolkningen rømte fra byen. Der stod Olga og soldatene hennes og ventet, og slaktet dem ned for fote.
Denne historien har mange paralleller i norrøne sagaer, blant annet skal Harald Hardråde ha brukt samme taktikk ved en beleiring av en muslimsk by i keiseren av det øst-romerske rikets tjeneste.
Uansett om disse fargerike historiene er sanne eller ikke, er det utvilsomt at Olga viste seg å være en dyktig hersker. Hun opprettholdt enheten i Kiev-riket til hennes sønn Svyatoslav ble myndig rundt år 963.