Romerriket var styrt med et godt utbygd byråkrati med sentrum i Roma og med lokale representanter ute i provinsene. Det store imperiet var bundet sammen av et nettverk av sjø- og landeveier. Dette nettverket kan vi kalle infrastrukturen i riket. Knutepunktene i infrastrukturen var byene. Der satt de lokale representantene for sentralstyringen i Roma, som skatteoppkrevere, dommere og høyere militære. En slik infrastruktur var helt avgjørende for at det var mulig å styre riket fra Roma. Og det var denne styringsformen som ble ført videre i det østromerske riket, med Konstantinopel som hovedstad.
Folkevandringstiden
I vest var ikke en slik styringsform mulig etter at det vestromerske riket gikk i oppløsning. Da den romerske statsmakt brøt sammen etter år 400 etterlot den seg et maktpolitisk vakuum. Dels manglet det en utøvende makt til å ivareta den indre orden, og dels manglet det en militærmakt til å ta seg av forsvaret mot ytre fiender. Denne tilstanden skapte et urolig og utrygt samfunn for den jevne befolkning. I denne situasjonen søkte man beskyttelse hos den lokale makthaver: krigsherrer, røverhøvdinger, etterlatte hæravdelinger og andre som kunne gjøre seg gjeldende i Vest-Europa i den tidlige middelalder.
I tiden etter Romerrikets fall endret folkevandringene den europeiske strukturen. Skatteinnkreving, infrastruktur, pengesystem og rettsystem brøt sammen. Folkevandringstidens endring av maktstrukturer i de vestlige delene av Europa førte til at en profesjonell hær ikke lenger var mulig å oppdrive. De nye kongene hadde mindre hærer, og de havnet i konstant konflikt med nabokongedømmene. De nye rikene som oppstod etter Vestrommerrikets fall prøvde å opprettholde den lukrative handelen og skattesystemet, men det kollapset som følge av konstant krigføring mellom rivaliserende kongedømmer og befolkningsnedgang.
Etter hvert som de romerske byråkratiske strukturene ble svakere, ble personlige bånd mellom de nye militære germanske elitene mer og mer viktige. Med reduserte inntekter fra skatt og handel, måtte monarkene når de trengte krigshjelp i stedet fordele det de hadde mest av, landområder. Men jo mer land som ble fordelt, jo mer desentralisert ble monarkenes makt. Den samme prosessen rammet de store lensherrene, som også forpaktet bort mer og mer land.
Den germanske erobringen av det vestromerske riket splittet det opp i mange mindre kongedømmer. Fram til Karl den store ble kronet som keiser i år 800, hadde hans styring vært preget av konstant erobringskrig. Men fra nå av startet en lang fredsperiode.
Når erobringskrigen stoppet opp, hadde ikke keiseren lenger krigsbytte å tilby krigerne sine, og dermed stod han i fare for å miste sine trofaste menn. Uten dem ville keiseren raskt miste kontrollen med det store riket han hadde bygget opp. Løsningen var at han i stedet for krigsbytte fordelte store landområder som han hadde erobret. Slike landområder skulle hans fremste krigere ha retten til å styre på vegne av keiseren, mot at de var trofaste mot ham. De fikk ikke landområdene som eiendom, men de fikk råderetten, det vil si at de fikk myndighet over alle som bodde der, og de fikk rett til å kreve inn skatter og andre avgifter.
Denne styringsformen har historikerne kalt føydal. Ordet er en avledning av det middelalderlatinske ordet feudum, som egentlig er et germansk ord som vi blant annet finner i det norske fe, som i middelalderen kunne bety buskap, gods, eiendom eller penger. Feudum ble etter hvert navnet på det vi i dag vil kalle et len. Dette ordet kommer fra tysk, lehnen, som betyr å låne eller leie. Et len var altså ikke noe en hadde som full eiendom, men noe en hadde råderett over. De som mottok len, ble kalt vasaller. Vasall skulle oppfattes som en ærestittel og brukes av det øvre sjiktet i samfunnet. Men egentlig kan vi spore det tilbake til et keltisk ord, gwas, som betyr en tjener, på lating vassus eller vasallus.
Herre og vasall
Både herre og vasall hadde rettigheter og plikter overfor hverandre. Herren skulle gi vasallen beskyttelse og underhold. Vasallen skulle yte tjeneste og troskap. Vasallene utgjorde et krigeraristokrati, ryggraden i en militær organisasjon. Men de var også lojale administratorer innenfor sine len. Vasaller og len fantes i Frankerriket lenge før Karl den store sin tid, men det var først i hans styringstid at føydalismen ble brukt til styring av et stort rike.
De rytterstyrkene som utgjorde kjernen i Karl den stores militærmakt, bestod av keiserens vasaller. De ble kalt kronvasaller, fordi de var vasaller direkte under keiserkronen. Sammen med kronvasallene drøftet keiseren viktige saker, og det som ble bestemt, ble senere proklamert under store hærsamlinger. Deretter var det opp til deltakerne på samlingene å iverksette påbudene fra keiseren innenfor det området de hadde i len.
For at føydalismen skulle fungere godt, måtte det finnes en sterk hersker med personlige egenskaper som styrket troskapsbåndet til vasallene. Forutsetningen var at lojaliteten var bygd opp på en måte som vi kan kalle den føydale pyramiden. Øverst satt keiseren, under ham var de såkalte kronvasallene, og under disse stod deres vasaller, som igjen hadde sine vasaller under seg. Teoretisk kunne den føydale lojaliteten på den måten bygges ut til å omfatte alle innbyggere i et kongerike eller keiserdømme.
Troskap og beskyttelse
Det har alltid vært vanskelig for historikerne å forklare hva føydalisme egentlig var. Det henger sammen med et kjerneproblem i all historisk forskning, man har en tendens til å se datidens situasjoner med nåtidens briller.
Føydalismen illustrerer dette problemet på en god måte. For oss lyder det forståelig at vasallene var villige til å hjelpe keiseren med råd og krigstjeneste mot at de fikk len som betaling. De to andre begrepene, troskap og beskyttelse, lyder mer som vakre fraser. Men slik var det ikke for føydalherren og vasallen. For dem var det troskap og beskyttelse som var det viktige. Len, militærtjeneste og rådgivning var med på å understreke pliktene til troskap og beskyttelse.
Hvorfor var det slik at føydalherren og vasallen satte troskap og beskyttelse over tjeneste og len? Det henger sammen med at de levde i et samfunn som hadde en helt annen karakter enn vårt. Det fantes ikke en stat eller en offentlig sektor som tok seg av enkeltindividenes interesser. Det fantes nok lover som skilte mellom rett og urett, men det var ingen politimakt eller påtalemyndighet som forfulgte den som hadde brutt loven. Hvis noen gjorde urett mot deg, var det din oppgave å kreve din rett. Hver enkelt måtte selv gå inn for å skaffe seg et nettverk av venner og allierte, slik at en ikke stod alene og var ute av stand til å forsvare sin rett. Det var det som gjorde troskap og beskyttelse viktigere enn tjeneste og len.
Kilde:
Ersland og Meyer, verden og norge før 1850