I desember 1922 ble Lenin rammet av slag for andre gang. Han regnet med at han ikke lenger kunne lede det kommunistiske partiet, og han skrev et brev til partiet, som Stalin sørget for å holde skjult. I brevet skrev Lenin om sine to underordnede, Stalin og Trotskij, og hvordan Stalin var for voldsom til å ta over ledelsen over partiet. Trotskij hadde også flere negative egenskaper, og Lenin mente heller ikke han var i stand til å ta over.
Da Lenin døde i 1924, ble det en hard strid mellom Stalin og Trotskij om makten i Sovjetunionen. Det hadde vært stor uenighet om NEP i kommunistpartiet, og denne meningsforskjellen ble nå utnyttet som et ledd i den personlige maktkampen. Trotskij hadde vært sterkt imot NEP. Han erklærte at den nye politikken var et forræderi mot revolusjonen, da den betegnet en delvis tilbakegang til privatkapitalismen. Trotskij krevde en reint kommunistisk politikk med sikte på en snarlig gjennomføring av verdensrevolusjonen. Han hevdet at det ikke var noen hjelp i å gjennomføre kommunismen i Russland alene, for i det lange løp ville den bli knust av kapitalismen.
Trotskij gjorde seg til talsmann for den permanente revolusjon. Han mente at arbeidet for å få i stand revolusjon i andre land måtte drives uavbrutt inntil kommunismen hadde seiret overalt.
Stalin skjønte at utsiktene til å få gjennomført en verdensrevolusjon var små, og at de ble stadig mindre etter hvert som Europa falt til ro etter verdenskrigen. Stalin gjorde seg derfor til talsmann for nasjonalkommunismen. Han ville grunnfeste det kommunistiske samfunnssystemet i Russland, og gjøre landet til en kommunistisk mønsterstat. For at dette målet skulle nås, måtte det russiske samfunnet moderniseres, og folkeopplysningen måtte heves så folket kunne lære seg å utnytte landets naturrikdommer og utvikle en industri som kunne gjøre landet selvforsynt med industrivarer. I jordbruket måtte driften moderniseres og mekaniseres slik at produksjonen av matvarer kunne økes.
Striden mellom Trotskij og Stalin endte med seier for Stalin og hans syn. Trotskij ble forvist til Sibir. Senere oppholdt han seg en tid i Norge, og til slutt slo han seg ned i Mexico. I 1940 ble han myrdet av en av Stalins agenter.
Den første femårsplanen
For å påskynde industrialiseringen ble den første av en lang rekke femårsplaner satt i verk fra 1928. Planen gikk ut på å øke industriproduksjonen til det to-tredobbelte i løpet av fem år og sette igang kollektiviseringen av jordbruket for å øke produksjonen av landbruksvarer. For å skaffe industrien elektrisk kraft ble hovedvekten lagt på kraftutbyggingen, og videre på tungindustrien, som skulle produsere lokomotiver, jernbanevogner og lastebiler til transportvesenet, og alle slags maskiner til industrien og jordbruket.
Det var nødvendig å drive arbeidsytelsene opp, og derfor brøt femårsplanen med det sosialistiske likelønnsprinsippet og innførte sterkt varierende lønninger etter dyktighet og innsats. Akkordarbeid, som tidligere var blitt sett på som usosialistisk, ble innført der det var mulig. De dyktigste av arbeiderne kunne dermed tjene mange ganger så mye som andre. Som oppmuntring til å økte arbeidstempo og produksjon ble det også satt opp premier og tildelt ærestitler.
Det ble stadig appellert til sovjetpatriotismen, og det ble innprentet at en godt utviklet industri var grunnlaget for et sterkt nasjonalt forsvar, slik som Stalin uttrykte det i en av sine taler hvor han la vekt på hvor viktig det var å holde tempoet oppe, og jobbe for å holde seg et steg foran sine naboer og konkurrenter industrielt og forsvarsmessig.
Kollektiviseringen i jordbruket
Ved siden av industrialiseringen var kollektiviseringen av jordbruket det sentrale i den første femårsplanen. Kollektiviseringen betydde at de revolusjonære prinsippene ble ført ut på landet, der det hadde oppstått en selveiende bondestand, og det lot seg ikke forene med et kommunistisk system. Det gjaldt derfor å knekke de selveiende bøndene, især storbøndene, de såkalte kulakkene, som førte an i motstanden mot statens inngrep i næringsliv og politikk på landsbygden.
Bøndene gjorde forbitret motstand mot kollektiviseringen. De hadde støttet revolusjonen for å kunne overta godseierjorden som selveiere, og de ville ikke finne seg i at den ble tatt fra dem igjen. Men motstanden ble brutalt slått ned av polititropper, og regulære militærstyrker. Millioner av bønder mistet livet i åpen strid eller ved massehenrettelser, og millioner ble sendt til slaveleirene i Nord-Russland eller Sibir.
Mange millioner gårdsbruk ble slått sammen til omkring 250 000 kollektivbruk, som bøndene dyrket i fellesskap. Utbyttet ble fordelt mellom dem etter deres personlige innsats, eller etter arbeidets art. De dyktigste bøndene kunne tjene opp til fire ganger så mye som de udugelige og late.
Bøndene fikk overta et lite jordstykke omkring boligen sin til privat bruk. Dette kunne de dyrke for egen regning, og de kunne få holde noen få husdyr. Det endelige målet var at staten skulle overta kollektivbrukene, men bøndenes motstand mot statsbrukene førte til at overføring til statsdrift ble utsatt. Likevel ble det anlagt mange tusen statsbruk, især på de store udyrkede områdene i Sør-Russland.
Industrialisering
All uroen på landsbygden og motstanden mot kollektiviseringen gjorde at produksjonen av landbruksvarer ikke økte under den første femårsplanen, trass i en sterk mekanisering av driften. Fra 1930 til 1932 steg tallet på traktorer fra 25 000 til 50 000. Men når det gjald industrien, ble femårsplanen stort sett oppfylt. Russland hadde gjort spranget over i industrialismen, nye byer med kjempemessige industrianlegg skjøt opp, og tallet på industriarbeidere ble fordoblet. Fra 1926 til 1939 steg folketallet i byene fra 26 til 56 millioner, og byene hadde i 1939 32.8 prosent av landets folketall, mot 17.9 prosent i 1926.
Så snart den første femårsplanen var gjennomført, ble den neste satt i verk, med det mål å fordoble industriproduksjonen. Også den andre femårsplanen la stor vekt på tungindustrien, men den tok også sikte på økt boligbygging og produksjon av forbruksvarer. Planen regnet med at produksjonen per arbeider skulle stige med 60 prosent, og at produksjonskostnadene skulle synke med 25 prosent.
Under den første femårsplanen hadde det foregått en veldig utvikling av skolevesenet. Likevel hadde det vist seg at det var vanskelig å mestre den industrielle teknikken og dermed få fullt utbytte av moderne teknisk utstyr, fordi både arbeiderne og deres ledere hadde for dårlig teknisk utdannelse. Den andre femårsplanen satte derfor som mål å mangedoble tallet på utdannede teknikere og ingeniører.
Det ble bygd en mengde skoler og universiteter, særlig i den europeiske delen av Sovjetunionen, med gratis undervisning for jenter og gutter, og med adgang for begavet ungdom til å få betydelige stipendier. Men disiplinen var streng og arbeidspresset hardt.
Som ledd i arbeidet for å heve det sovjetrussiske folket kulturelt ble det også opprettet teatre, kinoer, kringkastingsanlegg og bibliotek, som i stor utstrekning ble tatt i bruk i undervisningens tjeneste.
Også den andre femårsplanen ble stort sett gjennomført. Produksjonen av kull steg fra 64 millioner tonn i 1932 til 132m tonn i 1938, av olje fra 22 millioner til 32 millioner, av råjern fra 6 til 14 millioner, stål fra 6 til 18 millioner. Produksjonen av biler steg fra 23 000 til 211 000, og av traktorer fra 50 000 til 176 000. Men når det gjaldt forbruksvarer, ble ikke planen helt oppfylt, og boligbyggingen lå nede, slik at det fortsatt var en skrikende mangel på boliger da den andre femårsplanen løp ut.
Grunnloven av 1936
Alt tydet på at den nye industrien kunne danne grunnlaget for en raskt stigende levestandard. “Livet blir bedre – lykkeligere”, erklærte Stalin. Videre var de siste klassefiender, NEP-tilhengerne og storbøndene (kulakkene), blitt utryddet. En ny forfatning kunne derfor utarbeides og bygges på den kjensgjerning at Sovjetunionen var et klasseløst, sosialistisk samfunn.
På sovjetkongressen i 1936 la Stalin frem utkastet til den nye grunnloven. Han slo fast at klassekampen var avsluttet i Sovjetunionen. De gamle utbytterklassene var borte, bøndene var blitt trukket inn i det sosialistiske systemet, og lederne i staten kom fra arbeiderklassen.
Etter den nye grunnloven var stemmeretten alminnelig og lik for alle. Det skulle være hemmelige og direkte valg til alle sovjeter, fra de lokale til de høyeste. Arbeidsplassen skulle ikke lenger utgjøre valgkretsen, men stedet der den stemmeberettigede bodde. Den øverste makt skulle ligge hos Det øverste sovjet, som var en nasjonalforsamling med to kammer; den skulle gi lover og velge regjeringen.
Stalin erklærte at det i Sovjetunionen ikke fantes grunnlag for andre partier enn det kommunistiske. Stridende partier kunne bare eksistere i land der det fantes klasser med stridende interesser, og dette var ikke tilfellet i Sovjetunionen, der det kommunistiske partiet representerte hele folkets interesser.
Bare kommunistpartiet og andre kommunistiske organisasjoner som var godkjent av partiet, hadde rett til å stille opp kandidater ved valgene. De som ble stilt opp, skulle representere blokken av kommunister og partiløse, og det skulle sørges for at det alltid ble valgt en del partiløse, det vil si folk som ikke var medlemmer av kommunistpartiet.
Det kommunistiske partiet var en lukket organisasjon, som bare tok opp pålitelige kommunister som det selv valgte ut som medlemmer. Partiets øverste instans var Partikongressen, som kom sammen til møte med et par års mellomrom. Partikongressen valgte Sentralkomiteen, som var partiets høyeste myndighet mellom kongressene. Innenfor Sentralkomiteen var det et politisk byrå kalt Politbyrået, som var det viktigste organ for kommunistpartiet. Fra 1952 ble det omorganisert til Partipresidiet.
Den mektigste personen i Sovjetunionen var generalsekretæren i det kommunistiske partiet. Domstolene, fra de laveste til de høyeste, hadde dommere som ble valgt av sovjetene for et visst antall år om gangen. Sovjetunionens økonomiske grunnlag var det sosialistiske økonomiske systemet og den sosialistiske eiendomsretten til produksjonsmidlene.
Den sosialistiske eiendom hadde enten form av statseiendom eller av kooperativ og kollektiv eiendom, det vil si de enkelte kollektivbrukenes eiendom og de kooperative sammenslutningenes eiendom.
Foruten hovedinntekten fra det felles kollektivbruket fikk hver gard som hørte til kollektivbruket, et mindre jordstykke til personlig bruk, og som personlig eiendom våningshus, husdyr, fjærkre og mindre jordbruksredskaper.
Ved siden av det sosialistiske økonomiske systemet, tillot loven enkelte bønder og håndverkere å drive en mindre privat virksomhet grunnet på personlig innsats uten utbytting av fremmed arbeidskraft.
Borgernes personlige eiendomsrett til arbeidsinntekter, oppstarte midler, bolig og inventar som ble brukt i husholdningen, samt arverett til personlig eiendom, var sikret av loven.
I Sovjetunionen var arbeidet en plikt og en æressak for hver borger etter prinsippet: den som ikke arbeider, skal heller ikke ete.
Grunnloven sikret alle de vanlige borgerlige rettigheter, som rettssikkerhet, talefrihet, pressefrihet og foreningsfrihet, men utøvelsen av slike rettigheter måtte ikke være til skade for staten eller sosialismen.
Kirken var atskilt fra staten, religionsfriheten var sikret, men det var adgang til å drive anti-religiøs propaganda. Det viste seg at sikringen av disse rettighetene ikke var annet enn en papirbestemmelse som var uten praktisk verdi. Ufrihet, fengsling og forvisning til arbeidsleirer fortsatte som før.
Stalins utrensking – Moskvaprosessene
Det var fremdeles mange som var motstandere av Stalins styre. Samtidig med at arbeidet med den nye, liberale grunnloven ble forberedt, satte Stalin i gang en fryktelig terroraksjon mot virkelige eller innbilte politiske motstandere, og mot folk som han mente kunne komme til å bli motstandere og kanskje konkurrenter om makten. En arrestasjonsbølge gikk over landet. Angiveri ble gjort til en plikt for ethvert partimedlem, og en prøve på lojalitet og kampånd.
Stalins mistenksomhet gikk så langt at den nærmet seg forfølgelsesvanvidd. Han fant det nødvendig å utrydde ikke bare resten av den gamle bolsjevikiske eliten, men også storparten av den yngre generasjonen av kommunistiske ledere.
De anklagede ble beskyldt for å ha vist antisovjetiske holdninger, for å ha støttet fiender av sovjetstyret, og for å ha vært agenter for fremmede makter. Andre ble anklaget for spionasje og sabotasje, og for mord eller forsøk på mord på sovjetledere. Utrenskingen kostet millioner av menneskeliv, blant dem de fleste ledende bolsjevikene fra 1920-årene.
Store deler av offiserkorpset, i alt 35 000 mann, ble også henrettet. Høsten 1938 stanset Stalin utrenskingen etter at han hadde latt henrette noen av sine beste hjelpere i det hemmelige politiet. Han erklærte at utrenskingen av folkets og partiets fiender hadde vært nødvendig for å sikre gjennomføringen av industrialiseringen, og for å verge staten mot farene fra kapitalistiske land.