Russland hadde i flere århundrer frem til 1917 vært et føydalt samfunn, og i århundret før hadde flere revolusjonære bevegelser utviklet seg. Bøndene i det russiske riket levde i livegenskap, og var mer eller mindre sett på som slaver, såkalt livegenskap. Bøndene ble betraktet som godseierens private eiendom, de var rettsløse og kunne dømmes, straffes, mishandles og selges.
Mellom 1670 og 1770 var det flere bondeopprør som ble slått ned, men fikk sympati hos en del borgerlige og intellektuelle, blant annet dikteren Aleksander Radischev, som mente det var nødvendig med en revolusjonær omforming av det russiske samfunnet for å bedre bøndenes leveforhold.
Under napoleonskrigene fikk russiske offiserer kjennskap til den franske revolusjonens ideer om frihet, likhet og brorskap. Disse ideene ble spredt gjennom hemmelige selskaper, og i 1825 – da Nikolai 1. ble tsar – gjorde noen offiserer et mislykket kuppforsøk.
I løpet av 1800-tallet bredte radikale og revolusjonære tanker seg til den voksende mellomklassen som bestod av embetsmenn, leger, prester og kjøpmenn. Senere, på 1860-tallet kom noen reformer, og i 1861 ble livegenskapet opphevd, og bøndene fikk nok personlig frihet, men de vanskelige forholdene for bøndene fortsatte. Blant de intellektuelle i 1860-1870-årene var det mange som ønsket at sosialismen skulle ha sitt utgangspunkt i bondesamfunnet. Landsbyfellesskapet, miren, var på en måte et slags sosialistisk miniatyrsamfunn.
Reformarbeidet fra 1860-årene stoppet i de siste tiår av 1800-tallet mer eller mindre opp, og folkets innflytelse under det eneveldige tsarstyret var minimal. Den økonomiske og industrielle utvikling som foregikk i siste halvdelen av 1800-tallet, ble fulgt av de nye politiske ideene som kom til å slå gjennom etter hundreårsskiftet. Anarkistiske ideer kom til å prege tidlig russisk sosialisme. Mistro til statsmakten og tro på at attentater som politisk virkemiddel var et kjennetegn for de nihilistiske strømningene i tiden.
I 1880-årene, og særlig i 1890-årene fikk de marxistiske ideene utbredelse. Små sosialistiske grupper drev illegalt arbeid, særlig i St. Petersburg, og det brøt ut store streiker. I 1898 ble det dannet et sosialdemokratisk parti for hele Russland, som delvis drev sin virksomhet fra og i utlandet.
Partiet ble etter hvert splittet i to, flertallet under Lenin, de såkalte bolsjevikene, ville ha et lite, disiplinert og sentralisert eliteparti av revolusjonære. Mindretallet, mensjevikene, ønsket et bredt og om mulig legalt masseparti. Krigen mot Japan i 1901-1905 forsterket kritikken mot styret, og det brøt ut en revolusjon. Både innenfor den sterkt voksende industriarbeiderklassen og blant borgerskap, embetsstand og adel vokste kravene om forandringer. Løftene fra oktobermanifestet ble imidlertid ikke innfridd, og tiden som fulgte, ble preget av reaksjon, vold og terror.
Første verdenskrig
Den første verdenskrigen ble den ytre forandledningen til tsarregimets nederlag. Under marsrevolusjonen i Russland i 1917 ble det valgt råd, såkalte sovjeter, av tillitsmenn for arbeiderne ved de forskjellige bedriftene og for soldatene ved militæravdelingene. Slike sovjeter ble dannet i alle byer og i landdistriktene, og de ble etter hvert politiske maktorganer.
Bolsjevikene drev under sine ledere Lenin, Trotskij og Stalin en pågående agitasjon for å føre revolusjonen videre og tvinge fram en fullstendig omveltning av samfunnet både politisk, økonomisk og sosialt. Deres agitasjon for brød og fred, for jordutskifting og nasjonalisering av industrien appellerte sterkt til arbeidere og til bøndene. Utover landet begynte bøndene å dele storgodsene mellom seg. Enkelte steder ble herregårdene plyndret og brent, og mange godseiere ble drept.
I november 1917 mente Lenin at tiden var kommet for proletarene til å ta makten. Da staten ifølge hans teorier var blitt et middel til å undertrykke proletariatet, var det bolsjevikenes oppgave å tilintetgjøre den, og isteden bygge opp en proletarstat som kunne ta makten fra borgerskapet.
Novemberrevolusjonen
Natten til den 7. november 1917 besatte bolsjevikene jernbanestasjonene, telefon og telegrafsentralene og de fleste andre offentlige bygninger i Petrograd uten å møte virkelig motstand. Garnisonen i byen og matrosene ved flåtestasjonen Kronstadt støttet de revolusjonære. I løpet av noen få dager tok bolsjevikene makten i hovedstaden nesten uten kamp.
En lignende omveltning fant sted i andre byer og utover landdistriktene. På kort tid vant de revolusjonære herredømmet i Nord og Mellom-Russland uten at det kom til kamper av betydning.
Under marsrevolusjonen var det blitt skrevet ut valg til en grunnlovgivende forsamling, og for å komme denne forsamlingen i forkjøpet fikk Lenin sammenkalt en allrussisk sovjetkongress. Sovjetkongressen erklærte Kerenskijs regjering for avsatt og innsatte en ny regjering, folkekommisjonærenes råd, med Lenin som formann og Trotskij som utenriksminister. Også Stalin ble medlem av regjeringen.
Bolsjevikene utgjorde bare et mindretall. Grunnen til at de likevel kunne vinne makten var at det russiske samfunnet var i oppløsning som følge av krigen og alle de ulykkene den førte med seg for det russiske folket, og på grunn av det korrupte og reaksjonære mindretallsstyret som Kerenskij-regjeringen ikke hadde fått avskaffet. Dessuten hadde bolsjevikene en sterk organisasjon med knallhard disiplin. De var hensynsløst målbevisste og pågående, og de hadde viljen til makt og evnen til å bruke den. I sin agitasjon lovte de folket nettopp det de ønsket: fred, brød og jord.
Den grunnlovsgivende forsamling ble valgt med alminnelig stemmerett. Bolsjevikene fikk bare 25% av stemmene, de moderate sosialistene fikk 62%, og borgerlige grupper 13 prosent. Dagen etter at forsamlingen var trådt sammen, ble den oppløst med makt. Kort tid etter vedtok den allrussiske sovjetkongressen at Russland sammen med de asiatiske besittelsene skulle være kommunistisk forbundsstat, Sovjetunionen, med rett for de enkelte republikkene til å tre ut av unionen.
Motrevolusjon
Kommunismens motstandere samlet seg nå til kamp mot revolusjonen. De reiste mektige hærer mot kommuniststyret, og de fikk støtte fra Storbritannia og Frankrike, som også sendte hjelpetropper. Det ble en hard og brutal krig med grusom fremferd hos begge sider, de røde og de hvite. Under Trotskij sin ledelse reiste sovjetregjeringen millionhærer, og i løpet av 1919 fikk kommunistene overtaket. Ut på høsten 1920 ble den siste av opprørshærene slått. Likevel måtte sovjetregjeringen godkjenne som selvstendig de nye statene som var blitt opprettet på tidligere russisk grunn i vest: Polen, Litauen, Latvia og Estland. Finland hadde revet seg løs fra Russland allerede i 1917, men det ble en fryktelig borgerkrig i landet mellom røde og hvite. Krigen endte med seier for de hvite.
Under borgerkrigen i Russland ble tsar Nikolai 2. og hans familie drept. De russiske kommunistene mente at verdensrevolusjonen snart ville komme, og i 1919 fikk de dannet den kommunistiske internasjonale, Komintern, som fikk tilslutning av kommunistpartiene i de fleste land, og også av arbeiderpartiene i mange land. Komintern sin oppgave var å støtte revolusjonære framstøt i alle land. Men det ble ikke noen verdensrevolusjon, og etter hvert fikk komintern mindre betydning. Under den andre verdenskrig ble den oppløst.
Forholdene for kvinnene
Før revolusjonen var den russiske kvinnen politisk og økonomisk helt umyndiggjort, men etter novemberrevolusjonen i 1917 ble det innført alminnelig stemmerett for menn og kvinner, og den lovmessige likestilling mellom kjønnene ble slått fast. Kvinnene ble trukket inn i politikken i samsvar med Lenins ord om at “enhver tjenestepike må lære å ta del i statens styre”. Lenin så på striden for kvinnens rettigheter som en viktig side av klassekampen; kommunismen kunne ikke seire før kvinnen var trukket ut av isolasjonen og inn i politikken. For å gjøre det mulig for den gifte kvinnen å gå ut i arbeidslivet burde staten sørge for å opprette barnehjem, daghjem, felleskjøkkener, fellesvaskerier og reparasjonsverksteder. Ekteskapsloven av 1927 stilte mann og kone likt i plikter og rettigheter.
Krigskommunismen
Da Sovjetunionen endelig fikk fred i 1920, var riket mer herjet enn noe annet land hadde vært. Tapet av menneskeliv var forferdelig, og byer og hele landsbyer lå ødelagt. Vareproduksjonen hadde brutt fullstendig sammen, så det var hungersnød og stor mangel på alle slags varer. Produksjonen av landbruksvarer hadde sunket til halvparten av det den hadde vært i 1913, og av industrivarer til mindre enn en femtedel.
For å holde samfunnsmaskineriet i gang måtte sovjetregjeringen innføre krigskommunismen, som la arbeidsplikt og verneplikt på alle, og gav staten rett til tvangsrekvisisjon av all eiendom.
I 1918 var industrien blitt nasjonalisert. Bedriftene, som ble ledet av bedriftsråd, fikk råstoffer av staten mot å levere de ferdige varene til statens lagere. Da pengene hadde mistet sin verdi, fikk arbeiderne sin lønn i form av anvisninger på varer fra disse lagrene. Bøndene hadde også plikt til å levere sine varer til staten. Meningen var at de skulle få industrivarer i bytte, men fordi industriproduksjonen hadde sunket så lavt, fikk bøndene lite eller ingenting igjen for sine leveranser. De holdt derfor varene sine tilbake, eller lot være å produsere mer enn de selv trengte. Det oppstod dermed en farlig matmangel, og harde tvangstiltak ble satt i verk for å tvinge bøndene til å levere landbruksvarer.
I 1921 gjorde bøndene mange steder opprør mot tvangsrekvisisjonene, og samtidig brøt det ut opprør i Leningrad og andre byer på grunn av matmangel. Opprørene ble slått ned med stor brutalitet, men de var et varsel for sovjetregjeringen om at krigskommunismen måtte avvikles.
NEP
I 1921 fikk Lenin satt i verk en ny økonomisk politikk, eller NEP som den kalles, etter forbokstavene i de russiske ordene. Formålet med NEP var å gjenreise det sovjetrussiske næringslivet med en viss frihet for det private initiativ. Denne nye politikken betydde at både verdensrevolusjonen og den fullstendige sosialistiske omformingen av det sovjetrussiske samfunnet ble utsatt.
For å få bøndene til å øke produksjonen, avviklet regjeringen den forhatte tvangsleveringen av landbruksvarer. Det ble isteden pålagt bøndene en jordbruksskatt utregnet i prosent av avlingen og betalt i landbruksvarer. Den delen av produksjonen som bøndene hadde igjen når skatten var betalt, kunne de selge på det åpne markedet for den pris de kunne oppnå. Detaljhandelen med andre varer ble også frigitt, og samtidig ble det tillatt for enhver å drive håndverk og småindustri. Over 4000 mindre bedrifter som staten tidligere hadde drevet, ble overlatt til private eller til kooperative sammenslutninger.
Staten beholdt ledelsen av storindustrien, transportvesenet, forsikringsselskapene, bankene og utenrikshandelen, som litt etter litt kom igang igjen. Samme sommeren som NEP ble satt i verk, ble de beste jordbruksområdene rammet av en fryktelig tørke, som ødela avlingene. Dette førte til en forferdelig hungerkatastrofe som krevde mellom fem og seks millioner menneskeliv. I den storstilte hjelpeaksjonen som ble satt i gang, spilte Fridtjof Nansen en ledende rolle.
“Ord kan ikke beskrive den elendighet og de redsler jeg har sett”, skrev Nansen hjem fra Russland. Til tross for hungersnøden, viste NEP snart gode resultater, og fikk neste høst et matoverskudd igjen. Industrien kom også fort på fote igjen, i 1927 var industriproduksjonen kommet opp på førkrigsnivå, og fortsatte å øke med omtrent 20% årlig.