Sent på 1980-tallet og på tidlig 90-tall introduserte den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatchev glasnost og perestroika, åpenhet og reform, som igjen ledet til en demokratisering av Sovjetunionen og beveget dens økonomi mer mot en blandingsøkonomi mer lik de skandinaviske landene.
Gorbachev forventet å få støtte fra vestlige land og institusjoner som takk for sine gradvise reformer, men på G7-samlingen i 1991, krevde vestlige ledere, støttet av USA, IMF og Verdensbanken, at de umiddelbart skulle innføre sjokkterapi, altså privatisering, deregulering og sparetiltak. De truet med å tilbakeholde økonomisk støtte hvis Gorbachev satte seg på bakbeina.
Holdningen til de vestlige landene ble påvirket av økonomer som Jeffrey Sachs og institusjoner som IMF, som mente at kun radikale og hurtige reformer kunne transformere Russlands økonomi fra en statlig økonomi til en frimarkedsøkonomi.
I Russland vokste populariteten til Boris Jeltsin, som skapte et navn for seg selv ved å motstå et kommunistisk kuppforsøk i 1991, og ble til slutt Russlands president etter at Sovjetunionen ble oppløst i desember 1991. Han omfavnet sjokkterapi med begge armer, og samlet et team av unge reformvillige frimarkedsøkonomer for å gjennomføre sin plan.
Reformene som ble gjennomført av Jeltsin ble gjort uten støtte av parlamentet og grunnloven, og førte til økonomisk kaos; hyperinflasjon, kraftig økning i fattigdom og et enormt fall i levestandard for den russiske befolkningen. I 1992 hadde 74 millioner russere havnet i fattigdom, og middelklassen hadde nesten kollapset.
Etter at Jeltsin innledningsvis hadde fått relativt frie tøyler til å gjennomføre sin økonomiske plan, begynte parlamentet å forsøke å innskrenke hans makt i 1993, da økonomien holdt på å kollapse. Jeltsin svarte med å oppløse parlamentet og grunnloven, og brukte militær makt til å knuse motstanderne sine i et blodig angrep på det russiske Hvite Hus (parlamentbygget) i oktober 1993. Hundrevis av mennesker ble drept, og demokratiet ble suspendert.
Vesten, inkludert USA og IMF, støttet Jeltsins kupp, og omtalte det som en seier for “reform” over “kommunistiske ideologer”. Når Jeltsin ikke lenger var begrenset av demokratiets spilleregler, kunne Jeltsin og hans allierte privatisere Russlands offentlige selskaper, og han la de ut på billigsalg til sine venner og allierte. Et oligarki oppstod som følge av dette, og alle de som tjente store penger var tidligere kommunistiske ledere og andre på innsiden som tjente en enorm formue over natten.
Nøkkelindustrier som olje, nikkel og våpenselskaper ble solgt for et slikk og ingenting, og ofte ble offentlige midler brukt for å finansiere handelen. Blant annet ble Yukos Oil solgt for 309 millioner dollar, mens selskapets markedsverdi var flere milliarder dollar, og Norilsk Nickel ble også solgt for langt under markedsverdien. Som takk for tjenesten valgte de nyrike oligarkene å beskytte Jeltsin og hans regime, og de finansierte blant annet hans gjenvalg i 1996, og kontrollerte mediene slik at han ble omtalt i et positivt lys.
Denne korrupsjonen fikk enorme konsekvenser for befolkningen, fire av fem gårdsbruk og 70 000 fabrikker gikk dunken, og arbeidsledigheten skjøt i taket sammen med fattigdommen. Alkohol ble trøsten for mange, andre gikk for hardere stoffer, mens mange tok selvmord, selvmordsraten ble nesten tredoblet på få år, og over 6 millioner russere døde mellom 1992 og 2006 som følge av politikken til Jeltsin, støttet av Vesten og IMF.
Jeltsin måtte finne på noe for å fjerne fokuset fra hans katastrofale politikk, og valgte å starte to kriger mot Tsjetsjenia, først i 1994, så i 1999, og han benyttet muligheten som unntakstilstanden ga ham til å konsolidere makten, og rettferdiggjøre hans autoritære virkemidler. Flere personer på innsiden av makten har i etterkant påstått at boligblokkbombingene i 1999 var iscenesatt av Vladimir Putin og FSB for å rettferdiggjøre den andre invasjonen av Tsjetsjenia.
Jeltsins politikk knuste Russlands gryende demokrati, og etablerte en korporatistisk stat der makt og rikdom ble konsentrert i hendene på noen få oligarker. Vestens støtte til Jeltsin – til tross for hans autoritære metoder – avslørte at frimarkedsideologi ble prioritert fremfor demokratiske prinsipper. Hendelsene i Russland ligner veldig på det som skjedde i Chile under Pinochet: sjokkterapi krevde vold og undertrykkelse for å knuse folkelig motstand.
Vestens urokkelige krav om rask privatisering gjorde det nærmest umulig for Russland å få en kontrollert overgang til en fungerende markedsøkonomi, og i kaoset som oppstod beriket både russiske og vestlige akturer seg selv. Sjokkterapien førte til økonomisk ruin, millioner av for tidlige dødsfall og et kollapset helsevesen.
Når Jeltsin på den siste dagen av forrige millennium trakk seg fra politikken, var det en tidligere KGB-agent som var klar til å steppe inn, håndvalgt av Jeltsin selv og hans oligarker. Vladimir Putin var den sterke mannen som skulle få Russland på rett kjøl igjen etter Jeltsins vanstyre, og som takk for tilliten ga Putin Jeltsin rettslig immunitet slik at han ikke måtte gjøre bot for sine synder.
Den russiske historien er en advarsel mot å innføre radikale økonomiske eksperimenter uten hensyn til demokratiske institusjoner eller menneskelig velferd. Arven etter Jeltsins reformer – oligarki, ulikhet og autoritarianisme – preger Russland den dag i dag.
https://en.wikipedia.org/wiki/International_Monetary_Fund#Criticisms_and_controversy