Fremveksten av endetidsfascisme: En oppsummering
I en artikkel publisert i The Guardian i april 2025 kalt “The Rise of End Times Fascism”, hevder Naomi Klein og Astra Taylor at høyreekstreme bevegelser i USA og utover har gått inn i en ny ideologisk fase de kaller for “endetidsfascisme”. Denne tenkemåten kombinerer autoritær nasjonalisme, apokalyptisk religiøsitet og en tekno-elitisk overlevelseskultur. Resultatet er en politikk som ikke lenger lover fremgang eller kollektiv blomstring, men i stedet orienterer seg mot kollaps, ekskludering og dominans.
Kjernen i denne ideologien er et skifte fra å ville bygge et bedre samfunn til å forberede seg på samfunnets undergang. Med utgangspunkt i Umberto Ecos ide om fascismens “Armageddon-kompleks” beskriver Klein og Taylor en bevegelse som omfavner krise som skjebne. I dette verdensbildet er det ikke de som satser på solidaritet som eier fremtiden, men de som befester seg – gjennom militariserte grenser, underjordiske bunkere eller kolonier på Mars.
Den apokalyptiske vendingen er særlig tydelig i Donald Trumps forslag om “frihetsbyer” – privatstyrte enklaver på føderalt land, som viderefører gamle libertarianske drømmer om “seasteading”. Slike prosjekter får støtte fra teknologimilliardærer som Peter Thiel og Marc Andreessen, som forestiller seg enklaver frigjort fra demokratiske forpliktelser. Elon Musk inntar en nøkkelrolle i denne fortellingen: mens han fremstiller seg selv som en frelser gjennom advarsler om kunstig intelligens og visjoner om romkolonisering, legemliggjør han samtidig en sekulær form for henrykkelse, der de rike får unnslippe jordens forfall.
Konvergensen av religiøs fundamentalisme, autoritær populisme og teknologisk futurisme danner dermed en mektig allianse. Evangelikale bevegelser tolker kollaps som guddommelig profeti, politiske ledere mobiliserer propaganda og AI-drevne fryktkampanjer for å dehumanisere innvandrere, og selskaper utnytter kriser til å befeste sin makt. Militarisering av grenser, ekspandering av megafengsler og normalisering av deportasjonsmaskineriet presenteres som rasjonelle svar på en dødsdømt verden.
Likevel insisterer Klein og Taylor på at motstand er mulig. Som motstykke til logikken om tilbaketrekning fremmer de en politikk for “herskap” – et aktivt bekreftende forhold til gjensidig avhengighet, solidaritet og tilhørighet til både jorden og hverandre. I stedet for å søke beskyttelse i bunkere eller utenomjordiske utopier, handler dette alternativet om å forsvare verdighet på stedet, anerkjenne urfolks filosofi og fremme økologisk og sosial omsorg.
Til slutt advarer artikkelen om at endetidsfascisme ikke er et marginalt fenomen, men en voksende kraft som vever sammen kultur, teknologi og statsmakt. Å motvirke dette krever mer enn kritikk; det forutsetter en aktiv dyrking av håp, fellesskap og en urokkelig forpliktelse til å leve fullt ut – her og nå.