På en eng ved Themsen den 15. juni 1215 setter kong Johan av England motvillig sitt segl på Magna Carta – et langt pergamentsdokument med 63 paragrafer. Charteret var utarbeidet av 25 engelske baroner som hadde fått nok av kongens vilkårlige styre og ønsket å begrense hans makt. Mange av paragrafene fremstår i dag som trivielle eller utdatert, men én bestemmelse, gjemt mot slutten, klinger fortsatt med uforminsket kraft.
«Ingen fri mann skal arresteres eller fengsles, fratas sin eiendom, gjøres fredløs eller landsforvises uten en rettferdig rettergang,» heter det i paragraf 39. Dette var en dramatisk innskrenkning av kongens myndighet. Frem til da hadde Johan fengslet baroner og beslaglagt deres gods etter eget forgodtbefinnende. Nå stod han overfor et ultimatum: uten seglet på Magna Carta ville baronene trekke sin troskapsed – og med det stenge den pengekassen som finansierte både hans ekstravagante livsstil og de kostbare krigene mot Frankrike.
Med et trykk av signetringen ned i den varme voksen bekrefter Johan baronenes krav. Han har ikke lenger uinnskrenket makt. For første gang slås prinsippet fast: Ingen, heller ikke kongen, står over loven.
I dag står Magna Carta som et symbol på frihet, rettferdighet og rettssikkerhet. Den britiske statsministeren Winston Churchill kalte den en grunnstein i britisk historie, og USAs president Franklin D. Roosevelt minnet i sin tiltredelsestale i 1941:
«Det demokratiske håp er ikke bare en ny fase i menneskets historie. Det ble nedskrevet i Magna Carta.»
Det mest betydningsfulle pergamentet fra middelalderen huskes derfor ikke for sine detaljerte bestemmelser, men for det prinsippet det innvarslet: at makten må begrenses, og individets rettigheter må beskyttes.
Rikard Løvehjertes lillebror
Før ratifiseringen av Magna Carta i 1215 var prinsipper som likhet for loven og individets rettigheter knapt mer enn en fjern drøm. Kong Johan overtok den engelske tronen i 1199, etter at hans eldre bror, Rikard Løvehjerte, døde 6. april samme år. Rikard ble senere stående som et ikon for mot, militært geni og ridderlighet – en heltestatus som ble ytterligere forsterket gjennom fortellingene om sagnskikkelsen Robin Hood.
Men bak helteglansen fantes også mørkere sider. Rikard brukte England som en personlig pengekilde for å finansiere sine felttog og det tredje korstoget (1189–1192), hvor han var en av hovedlederne. Han påla baronene tunge skatter og viste liten interesse for selve styringen av riket han etterlot seg.
Da Johan besteg tronen i 1199, videreførte han ikke bare sin brors harde beskatning – han gikk enda lenger. Kongen innførte vilkårlige bøter og nye skatter for å dekke sin overdådige livsstil og mislykkede krigsforetakender.
Johan ble kjent som «Johan uten land». Opprinnelig skyldtes navnet at han som barn ikke ble tildelt egne landområder, men tilnavnet fikk snart en bitrere klang. I motsetning til sin krigerske bror var Johan en notorisk taper på slagmarken. I 1204 mistet han Normandie til Frankrike – et område som hadde vært under engelsk kontroll siden Vilhelm Erobrerens tid i 1066.
Nederlaget undergravde hans autoritet fullstendig. Mange baroner betraktet ham nå som svak, udugelig og upålitelig. Tilliten ble ikke styrket av at kongen konfiskerte baronenes eiendommer, beslagla slott, og fengslet eller henrettet adelsmenn uten noen form for rettslig prosess.
Samtiden var nådeløs i sin dom. Munken og krønikeskriveren Matthew Paris (1200–1259) oppsummerte hatet mot Johan i en setning som har blitt stående:
«Helvete er allerede motbydelig, men det blir enda mer motbydelig av Johans tilstedeværelse.»
Nederlag banet vei for Magna Carta
Det var ikke bare baronene kong Johan kom på kant med. Da pave Innocens III i 1208 utnevnte Stephen Langton til ny erkebiskop av England, nektet Johan å anerkjenne ham som landets åndelige leder. Pavens svar var nådeløst: to år senere ble kongen ekskommunisert – en dom som i kirkens øyne gjorde ham uskikket til å regjere i Guds navn.
Året etter bøyde kong Johan seg for paven. Han overga England som len til paven – og aksepterte dermed å være pavens vasall. Dråpen som fikk begeret til å flyte over for de undertrykte baronene, var Johans mislykkede forsøk på å gjenerobre de tapte franske territoriene i 1214 ved å gå til krig mot Frankrikes kong Filip 2.
Den endelige gnisten som tente opprøret, kom året etter. I 1214 forsøkte Johan å vinne tilbake sine tapte franske besittelser ved å gå til krig mot kong Filip II av Frankrike. Men den engelske hæren led et knusende nederlag i slaget ved Bouvines 27. juli 1214, og kongen måtte trekke seg tilbake i skam. Baronene, som hadde blitt utsatt for uutholdelige skatter for å finansiere felttoget, hadde nå fått nok.
Den 17. mai 1215 marsjerte 25 baroner med egne hærer mot London. Byens borgere, som foraktet den upopulære kongen, åpnet portene uten motstand. Kort tid etter ble også Tower of London beleiret, og Johan hadde ikke lenger annet valg enn å sette seg ved forhandlingsbordet.
Opprørernes leder, baron Robert Fitzwalter, sto i spissen, mens erkebiskop Stephen Langton sammen med de 25 baronene utarbeidet dokumentet som skulle bli kjent som Magna Carta. Det var erkebiskopen som formulerte den første paragrafen i frihetsbrevet:
«Den engelske kirke skal være fri og nyte sine rettigheter i full utstrekning, og dens friheter skal være uforstyrret.»
Likevel var Magna Carta langt fra et demokrati i moderne forstand. Dokumentet tjente først og fremst den adelige eliten, som bare utgjorde noen få hundre menn i hele riket. På 1200-tallet omfattet begrepet «frie menn» kun adelen og presteskapet. Håndverkere, soldater, tjenestefolk og leilendinger sto fortsatt uten beskyttelse – og hadde ingen del i de frihetene og rettighetene charteret proklamerte.
Paven begravde frihetsbrevet
Kong Johan, presset både økonomisk og militært, hadde intet valg da han satte sitt segl på Magna Carta den 15. juni 1215. Men allerede få måneder senere forsøkte han å rive opp avtalen. Han ba pave Innocens III erklære dokumentet ugyldig – og i august samme år ga paven etter. Innocens fryktet at baronenes frihetsbrev kunne bli en farlig inspirasjon for andre opprør mot Europas fyrster, og dermed true kirkens maktstilling.
I en pavebulle stemplet han Magna Carta som «ikke bare skammelig og nedverdigende, men også ulovlig og urettferdig».
Baronene følte seg forrådt. De nektet å betale skatt til kongen og søkte i stedet støtte hos Frankrikes konge, hvis eldste sønn, prins Ludvig, ble tilbudt den engelske tronen.
Da Johan døde av dysenteri 19. oktober 1216, var England kastet ut i borgerkrig. Den ni år gamle sønnen hans, Henrik, arvet kronen, men kongedømmet sto på vaklende grunn. Med støtte fra lojale adelsmenn og kirkens ledere lyktes Henrik 3.s rådgivere i å beseire prins Ludvig i 1217. For å forlike seg med baronene ble Magna Carta gjenutstedt i en revidert form – denne gang som et varig fundament for engelsk politikk.
Grunnprinsipper importert til USA
Gjennom 1200- og 1300-tallet ble Magna Carta en hjørnestein i utviklingen av det engelske parlamentet. Ideen om at kongens makt skulle balanseres av et råd av baroner og andre representanter, dannet grunnlaget for de første spirene til parlamentarisk styresett.
Med tiden ble dokumentet et stadig oftere brukt våpen i politiske konflikter. Under den engelske borgerkrigen (1642–1649) ble Magna Carta påkalt både av kongens tilhengere og av parlamentet, som begge hevdet å kjempe i dens ånd.
Arven fra Runnymede krysset også Atlanteren. De amerikanske revolusjonære pekte på Magna Carta som en forløper for sine egne krav om frihet og selvstyre. Både Uavhengighetserklæringen fra 1776 og Bill of Rights fra 1791 bygget på prinsippene om rettssikkerhet og individets vern mot statlig maktmisbruk. Under den amerikanske borgerkrigen viste Abraham Lincoln til Magna Carta som en av frihetens grunntekster.
Magna Cartas moderne betydning
Av de opprinnelige 63 paragrafene er bare tre fremdeles gjeldende i britisk lov: bestemmelsen om at ingen fri mann kan fengsles uten lov, garantien om kirkens frihet, og privilegiene til City of London.
Likevel lever Magna Carta videre – ikke som et juridisk dokument, men som et tidløst symbol på kampen mot tyranni og maktmisbruk, og som en grunnstein for demokratiske samfunn verden over.
Da dokumentet fylte 800 år i 2015, skrev historikeren og Magna Carta-eksperten David Carpenter i The Guardian:
«Når menneskerettighetene stadig blir tråkket på i mange deler av verden, bevarer det som skjedde på en eng ved Themsen for 800 år siden sin betydning. La oss håpe at Magna Carta fortsatt vil bli feiret om 100 år.»