Markedets paradoks: Når fri økonomi møter demokratisk motstand
Tidlig på 1980-tallet sto Margaret Thatcher overfor et dilemma som lenge hadde hjemsøkt tilhengere av frimarkedstenkning: radikal kapitalistisk politikk lot seg vanskelig forene med demokratiske systemer. Da Friedrich Hayek i 1981 besøkte Chile og oppfordret Thatcher til å etterligne Augusto Pinochets sjokkterapibaserte økonomiske reformer, takket hun høflig nei. I et privat brev til sin intellektuelle mentor forklarte hun: «I Storbritannia, med våre demokratiske institusjoner og behovet for bredt samtykke, er noen av tiltakene som ble innført i Chile rett og slett uakseptable.»
Thatchers svar pekte på et urovekkende mønster som Milton Friedman og økonomene ved Chicago-skolen hadde observert gjennom 1970- og tidlig 1980-tall: demokratisk valgte ledere avviste gjentatte ganger deres råd fordi velgerne ikke støttet politikk som i hovedsak tjente de velstående på flertallets bekostning. Det mest slående eksempelet kom under Richard Nixons presidentskap. Til tross for at han hadde sentrale Friedman-elever som Donald Rumsfeld og George Shultz i administrasjonen, valgte Nixon å innføre priskontroller og styrke statlig regulering – i strid med frimarkedets ortodoksi. Denne pragmatismen – eller for Chicago-skolens del, dette forræderiet – sikret ham gjenvalg med 60 prosent av stemmene, og demonstrerte dermed en ubehagelig sannhet: radikal frimarkedspolitikk lot seg sjelden gjennomføre innenfor rammene av et demokratisk system.
Den autoritære løsningen
Frustrert over de begrensningene demokratiet satte, vendte økonomer fra Chicago-skolen i løpet av 1970-tallet blikket mot autoritære regimer. Fra Pinochets Chile til Suhartos Indonesia, fra Argentinas militærjunta til ulike styresmakter i Tyrkia, Sør-Korea og Ghana, tegnet det seg et klart mønster: det var kun diktaturer som var villige til å gjennomføre frimarkedspolitikk i sin reneste form. Som statsviteren Stephen Haggard nøkternt konstaterte, “ble noen av de mest omfattende reformtiltakene i utviklingslandene iverksatt etter militærkupp.”
Dette skapte et ubehagelig intellektuelt paradoks for Milton Friedman, som hevdet å være en forkjemper for både kapitalisme og frihet. Dersom mennesker handler ut fra egeninteresse – slik Friedman selv insisterte på – ville det store flertallet av velgerne, særlig i fattige og middelinntektsgrupper, naturlig støtte politikere som lovet økonomisk omfordeling fremfor politikk som konsentrerte rikdom på toppen. Demokratiet fremsto dermed ikke bare som et hinder, men som selve motpolen til den radikale frimarkedsøkonomien han forfektet.
Thatchers tidlige kamper
I 1982 så det ut til at Thatchers egen erfaring bekreftet det mørke bildet frimarkedstenkere hadde tegnet av demokratiets begrensninger. Til tross for forsøket på å skape et “eierskapssamfunn” gjennom privatisering av offentlige boliger – en splitt-og-hersk-strategi som hadde gitt visse resultater – mislyktes hennes bredere økonomiske prosjekt på det politiske plan. Etter tre år som statsminister hadde arbeidsledigheten doblet seg, inflasjonen skutt i været, og hun hadde fortsatt ikke klart å knekke den mektige kullgruvearbeiderforeningen. Hennes personlige oppslutning raste til rekordlave 25 prosent – lavere enn noen britisk statsminister hadde målt i moderne tid – mens regjeringen samlet kun 18 prosent i meningsmålingene.
Med et nesten uunngåelig valgnederlag i horisonten, så det ut til at Thatcher var i ferd med å lide samme skjebne som andre demokratiske ledere som hadde forsøkt å gjennomføre radikal frimarkedspolitikk. Den selskapsvennlige revolusjonen så ut til å forbli et særtrekk ved autoritære regimer – en ide forbeholdt militærdiktaturer, ikke valgte regjeringer.
Krig som politisk katalysator
Alt endret seg 2. april 1982, da Argentina invaderte Falklandsøyene. Det Jorge Luis Borges sarkastisk beskrev som «en kamp mellom to skallede menn om en kam», ble vendepunktet som snudde Thatchers politiske skjebne – og som for alvor åpnet døren for frimarkedsøkonomiens gjennombrudd i demokratiske samfunn.
Begge parter hadde sterke innenrikspolitiske motiver for krig. Den argentinske militærjuntaen, presset av økonomisk sammenbrudd og økende internasjonal fordømmelse for sine menneskerettighetsbrudd, satset på at antiimperialistiske følelser ville overskygge befolkningens harme over regimets undertrykkelse. Thatcher på sin side forsto straks at invasjonen kunne være hennes siste mulighet til å snu et katastrofalt politisk tidevann – og gikk umiddelbart inn i det hun selv beskrev som «churchillansk kampmodus». Ironisk nok hadde nettopp hennes tidligere budsjettkutt, inkludert svekkelse av marinens tilstedeværelse rundt Falklandsøyene, nærmest invitert til invasjonen.
Kritikere anklaget begge lederne for å bruke krigen som et innenrikspolitisk redningsgrep. Labour-veteranen Tony Benn hevdet at «det som står på spill er fru Thatchers omdømme, ikke Falklandsøyene i det hele tatt», mens Financial Times konstaterte at konflikten handlet mer om britisk innenrikspolitikk enn om den konkrete territoriale striden.
Jernkvinnen forvandles
Utfallet av Falklandskrigen ble et vendepunkt for Margaret Thatcher. Etter seieren – som kostet 255 britiske og 655 argentinske liv – gikk hun fra å være en svekket og upopulær statsminister til å bli en nasjonal krigshelt. Hennes personlige oppslutning mer enn doblet seg, fra 25 til 59 prosent, og i 1983 sikret hun seg en overbevisende valgseier. Med det hadde hun ervervet den politiske kapitalen hun tidligere hadde fortalt Friedrich Hayek at hun manglet – for å gjennomføre en politikk som i et demokrati hadde virket umulig.
Thatcher brukte sin nyvunne autoritet til å innlede det hun kalte en «korporatistisk revolusjon». Militæroperasjonen mot Argentina bar navnet «Operasjon Corporate», og i ettertid virket det nesten profetisk. Da kullgruvearbeiderne gikk til streik i 1984, rammet hun inn konflikten som en videreføring av Falklandskrigen: «Vi måtte kjempe mot fienden utenfra på Falklandsøyene. Nå må vi kjempe mot fienden innenfra – en kamp som er enda vanskeligere, men like farlig for friheten.»
Med britiske arbeidere stemplet som den nye «fienden», mobiliserte Thatcher-staten enestående maktmidler mot fagbevegelsen. En enkelt konfrontasjon involverte 8000 opprørspoliti og resulterte i rundt 700 skadde. Regjeringen satte i verk det en journalist kalte «den mest ambisiøse overvåkingsoperasjonen noensinne i Storbritannia», komplett med infiltratører, telefonavlytting og psykologisk krigføring. En embedsmann beskrev forberedelsene som tilsvarende «å ruste seg mot Hitler-trusselen på slutten av 1930-tallet».
Krisekapitalismens fødsel
Innen 1985 hadde Thatcher knust gruvearbeiderforeningen og sendt et utvetydig signal til resten av fagbevegelsen: motstand var nytteløs. Mellom 1984 og 1988 privatiserte regjeringen en rekke nasjonale selskaper – British Telecom, British Gas, British Airways, British Airports Authority, British Steel – og solgte aksjer i British Petroleum. Dette markerte den første masseprivatiseringen i et vestlig demokrati: den virkelige «Operasjon Corporate» med dyptgripende historiske konsekvenser.
Thatchers gjennomslag ga det første håndfaste beviset på at Chicago-skolens økonomiske program kunne gjennomføres uten militærdiktatur. Hun hadde vist at dersom en krise var stor nok, kunne en demokrati-tilpasset versjon av sjokkterapi settes ut i livet.
Dette sammenfalt med Milton Friedmans formulering av det som senere ble kjent som kriseteorien. I 1982 skrev han: «Bare en krise – virkelig eller oppfattet – skaper ekte endring. Når krisen inntreffer, avhenger responsen av ideene som er tilgjengelige.» Friedman forsto at kriser kunne åpne demokratifrie soner – midlertidige unntakstilstander der beslutningstagere kunne omgå vanlige konsensusprosesser og innføre radikale reformer i nasjonens navn.
Den nye malen for demokratisk sjokkterapi
Thatchers vellykkede utnyttelse av Falklandskrigen etablerte en ny modell for hvordan radikal frimarkedspolitikk kunne gjennomføres i demokratiske samfunn. I stedet for å være avhengig av militærkupp, viste det seg at frimarkedsforkjempere kunne vente på kriser – enten i form av krig, økonomiske sammenbrudd eller terrorangrep – for å skape de politiske unntakstilstandene som gjorde sjokkterapi mulig.
Denne strategien lånte i det stille fra venstresidens revolusjonære tradisjon – særlig den bolsjevikiske forestillingen om at økonomiske kollapser kunne åpne veien for dyptgripende samfunnsendring. Men her ble samme logikk brukt til høyreorienterte kontrarevolusjoner. Akkurat som keynesianerne hadde stått klare med New Deal etter krakket i 1929, bygget Friedman og hans nettverk av tenketanker, medieplattformer og allierte i næringslivet et ideologisk beredskapssystem – et arsenal av ferdigformulerte løsninger, klart til å settes ut i livet når neste krise inntraff.
Falklandskrigen demonstrerte at når krisen var stor nok, kunne en demokratisk valgt leder innføre tiltak som under normale omstendigheter ville vært politisk utenkelige. Thatcher løste den tilsynelatende uforenligheten mellom frimarkedsideologi og demokrati – ikke ved å forsone de to, men ved å bruke unntakssituasjoner til å omgå de institusjonelle barrierene demokrati vanligvis innebærer.
Denne modellen ble raskt raffinert og eksportert, og i tiårene som fulgte ble kriser den foretrukne metoden for å implementere radikale økonomiske endringer i demokratiske samfunn. Epoken for demokratisk sjokkterapi var i gang – og den krevde ikke lenger generaler og juntaledere for å lykkes.