I de dunkle krokene av antikkens greske mytologi finnes en advarende fortelling som klinger urovekkende sant i vår tid. Erysichthon, en mektig konge i Thessalia, trosset gudinnen Demeter da han hugget ned hennes hellige lund for å tjene egen vinning. Som straff ble han rammet av en forbannelse: en umettelig sult. Uansett hvor mye han spiste, var det aldri nok. Til slutt, etter å ha sløst bort sin rikdom og til og med solgt sin egen datter, begynte han å fortære seg selv.
Denne eldgamle myten, bevart gjennom årtusener, fremstår i dag som mer enn et sagn – den er en speilvendt refleksjon av vår samtid. Vi lever i en verden hvor en liten elite samler rikdom i et tempo og omfang som ville vært utenkelig for tidligere generasjoner, mens millioner kjemper for å dekke sine mest grunnleggende behov. Spørsmålet er ikke lenger om vi har lært av historiens visdom, men om vi i det hele tatt husker den.
Tallene forteller en historie
Matematikken bak moderne ulikhet er intet mindre enn svimlende. På 1970-tallet tjente amerikanske toppsjefer om lag 20–30 ganger mer enn en gjennomsnittlig arbeidstaker. I dag har dette forholdet eksplodert til nærmere 400 til 1 – og i enkelte selskaper overstiger det 6000 til 1. Dette er ikke en gradvis utvikling, men en grunnleggende omstrukturering av hvordan vi fordeler fruktene av vårt felles arbeid.
Tenk over hva dette innebærer i menneskelige termer: Dersom du jobbet hos Abercrombie & Fitch og ønsket å tjene like mye som konsernsjef Fran Horowitz tjener i løpet av syv år, måtte du stå i arbeid i 42 000 år – med andre ord, gjennom hele den dokumenterte menneskelige sivilisasjonens tidslinje. Samtidig mottok Palantir-sjef Alex Karp 6,8 milliarder dollar i løpet av ett enkelt år – en sum som ville tatt en gjennomsnittlig arbeider mer enn 56 000 år å tjene.
Dette handler ikke bare om store tall. Det er et uttrykk for et dyptgripende skifte i hvordan vi verdsetter menneskelig innsats. Mellom 1978 og 2022 økte lønningene til administrerende direktører med 1460 %, mens vanlige arbeidstakere kun så en økning på 18,1 %. Dette er ikke et uunngåelig resultat av markedskreftene – det er et produkt av målrettede politiske beslutninger, som gjennom flere tiår har omfordelt rikdom fra bunnen og midten – til toppen.
Myten om meritokratiet
Vi blir stadig fortalt at ekstrem rikdom er det naturlige resultatet av talent, innovasjon og hardt arbeid. Denne fortellingen tjener en mektig funksjon: den forvandler det som ellers kunne fremstå som utnyttelse til noe nærmest sakralt – en slags moderne guddommelig rett. De ultrarike fremstilles ikke bare som heldige eller dyktige, men som nærmest overjordiske vesener, hvis enestående suksess i seg selv rettferdiggjør deres uforholdsmessige belønninger.
Men dette narrativet smuldrer ved nærmere ettersyn. De som faktisk får samfunnet til å fungere – helsearbeidere, lærere, bønder, renovasjonsarbeidere – blir systematisk undervurdert av markedet. Omsorgsarbeid, som i hovedsak utføres av kvinner, gjøres ofte økonomisk usynlig, til tross for at det er selve grunnlaget for all menneskelig velferd. Samtidig blir de som manipulerer finansielle instrumenter, eller utvinner verdi fra andres innsats, belønnet som om de har skapt noe ut av intet.
Den greske myten om Erysichthon kaster et urovekkende lys over denne dynamikken. Hans rikdom og makt gjorde ham verken vis eller nyttig – den gjorde ham destruktiv. Da han stod foran Demeters hellige lund, så han ikke naturens iboende verdi, bare råmaterialer for egen ekspansjon. Han var blind for alt som ikke kunne måles i gevinst.
Den hellige lunden vi alle deler
I vår tid er den hellige lunden ikke et skogholt vigslet til en gudinne, men selve jorden – og med den, de sosiale og økonomiske systemene som bærer vår sivilisasjon. På samme måte som Erysichthon ødela Demeters lund i sin blinde grådighet, truer dagens ekstreme formuesakkumulering med å undergrave grunnlaget for delt velstand og kollektiv bærekraft.
Dette handler ikke bare om rettferdighet – det handler om samfunnets funksjonsevne. Når rikdom konsentreres på toppen, følger en kaskade av konsekvenser: sosial tillit forvitrer, politisk stabilitet svekkes, folkehelsen lider, og økologiske systemer bryter sammen. Når en liten elite hamstrer ressurser mens flertallet sliter med å dekke sine behov, sås frøene til sosial uro – og historien viser oss at slike ulikheter ofte leder til vold, autoritære tilbakeslag og til slutt samfunnskollaps.
Den miljømessige parallellen er særlig slående. Den samme tankegangen som driver endeløs rikdomsakkumulering – forestillingen om at vekst må fortsette uansett kostnad – er i ferd med å utarme selve livsgrunnlaget. Klimaendringer, tap av biologisk mangfold og uttømming av naturressurser er ikke separate kriser, men symptomer på en dypere lidelse: vår manglende evne til å erkjenne grenser, og vår vilje til å ofre det felles beste for kortsiktig gevinst.
Sulten som aldri tar slutt
Det som gjør myten om Erysichthon så urovekkende kraftfull, er dens innsikt i grådighetens egentlige natur: den er ikke bare umoralsk – den er selvdestruktiv. Forbannelsen var ikke sulten i seg selv, men at den ble grenseløs. Hans hunger var løsrevet fra behov, mening og mål – et tomrom som aldri kunne fylles, uansett hvor mye han fortærte.
Denne dynamikken utspiller seg nå, i sanntid. Milliardærer samler rikdom i skalaer som trosser enhver praktisk eller menneskelig bruk, men de fortsetter jakten som om de sto overfor reell knapphet. Den første personlige formuen på én billion dollar ventes innen tiåret er omme, mens milliarder av mennesker fortsatt mangler rent vann, tilstrekkelig mat og grunnleggende helsehjelp.
Dette er ikke uttrykk for rasjonell handling, men for en tvangsmessig impuls. I likhet med Erysichthon fremstår de ultrarike som drevet av krefter utenfor egen kontroll – fortærende, akkumulerende, men aldri tilfredse. Ressurser og muligheter som kunne kommet utallige mennesker til gode forsvinner i et sluk uten bunn.
Myten varsler oss om hvor denne veien fører: til selvødeleggelse. Og verre – i sin blinde ferd mot mer, drar Erysichthon ikke bare seg selv i fordervelsen, men alt og alle omkring ham.
Å bryte forbannelsen
De gamle grekerne visste at forbannelser kunne oppheves – men bare gjennom erkjennelse, soning og dyptgripende forandring. I vår tid innebærer det å forstå at ekstrem ulikhet verken er naturgitt eller uunngåelig. Den er et resultat av konkrete politiske og økonomiske valg – og valg kan gjøres om.
Løsningene er verken mystiske eller radikale. Progressiv beskatning, formuestak, styrket arbeidstakerbeskyttelse og offentlige investeringer i helse, utdanning og infrastruktur er virkemidler vi kjenner godt. En beskjeden global skatt på 2 % på milliardærformuer ville kunne generere 250 milliarder dollar årlig – ti ganger mer enn det som trengs for å utrydde ekstrem sult i verden. Dette handler ikke om revolusjon, men om nødvendig vedlikehold av et samfunn i balanse.
Men tekniske grep alene er ikke nok. Det vi står overfor, er ikke bare en økonomisk ubalanse – det er en verdimessig krise. Så lenge vi feirer grenseløs akkumulering og behandler overflod som et mål i seg selv, vil systemene våre fortsette å produsere både lidelse og økologisk forvitring. Vi må gjenoppdage verdien av måtehold, bærekraft og gjensidig ansvar. For individuell suksess har liten verdi dersom den skjer på bekostning av fellesskapets fremtid.
Valget foran oss
Myten om Erysichthon ender med at han fortærer seg selv. Men myter er ikke skrevet for å forutsi skjebnen – de er ment som varsler, som veivisere. Vi har fortsatt mulighet til å velge en annen vei.
Vi kan bygge økonomiske systemer som belønner reelt bidrag fremfor verdiekstraksjon, som verdsetter omsorg like høyt som konkurranse, og som forstår at den hellige lunden – vår felles natur og samfunn – ikke er en ressursbank, men en livskilde som må vernes, ikke utbyttes.
Alternativet er å fortsette langs den grenseløse sultens vei, og passivt bivåne hvordan en håndfull moderne Erysichthoner forbruker stadig mer – mens verden rundt dem står i brann. De gamle grekerne visste hvor denne stien fører. Spørsmålet er om vi har klokskap nok til å høre etter, før varselet blir virkelighet.
For i siste instans handler ikke Erysichthons forbannelse bare om én konge – det er en fortelling som holder opp et speil. Den viser oss hva vi risikerer å bli, dersom vi glemmer at vi alle deler den samme hellige lunden. Og at dens ødeleggelse ikke bare vil fortære verden – men oss selv med den.